Lukk meny

Fast eiendom

Fast eiendom er Dalan advokatfirmas kjernevirksomhet. Vi har erfarne advokater med solid kompetanse som kan bistå innen alle de sentrale sider av området fast eiendom herunder tomtefeste, ekspropriasjon og skjønn, eiendomsutvikling og entreprise, kjøp og salg eller leie, forvaltning og drift. Dalan har kundens interesser i fokus og søker å finne gode løsninger som ivaretar og utvikler klientenes verdier.

Fiskerirett

Fiskeri- og oppdrettsvirksomhet er næringsdrift der mange rettsområder etter omstendighetene vil kunne være aktuelle, som f.eks. kontraktsrett, selskapsrett og skatterett. Den spesifikke fiskeriretten er imidlertid en type spesiell forvaltningsrett; de nærmere regler om den offentligrettslige regulering av denne typen næringsvirksomhet. Disse reguleringene er mange og kompliserte, og det kreves spesialinnsikt for å kunne trenge inn i deler av regelverket.

Både oppdrettsvirksomhet og fiskerivirksomhet krever offentlig tillatelse og kan i praksis sies å være lukkede næringer der nye aktører ikke får etablere seg, uten eventuelt gjennom oppkjøp av eksisterende virksomheter. For adgang til å drive ervervsmessig fiskerivirksomhet gjelder det nærmere bestemte krav til fartøyeierens tidligere aktivitet i fiske eller fangst (det såkalte aktivitetskravet), til mannskapets bosted og til fartøyeiers nasjonalitet. Dette siste kravet, som i utgangspunktet ikke er forenelig med EØS-retten, kan opprettholdes fordi det er gjort unntak fra denne avtalen for deler av fiskeriområdet. Både for fiskeri- og oppdrettsvirksomhet gjelder det visse regler om begrensing av eierskapskonsentrasjon. For oppdrettsvirksomhetens vedkommende er disse begrensinger angrepet ut fra EØS-rettens regler.

I tillegg til slike deltakerbegrensninger som nevnt, gjelder det for fiskerivirksomheten reguleringer for uttak fra fiskebestandene, dvs. kvotereguleringer m.m. som normalt fastsettes for ett år at gangen ut fra bestandenes biologiske tilstand, og ulike reguleringer for utøvelsen av fisket. Den siste typen reguleringer er generelt av mer varig karakter og omfatter f.eks. bestemmelser om tillatte redskapstyper, forbud mot utkast av fisk, minstemål for ulike fiskeslag og regler om rapportering av fangst. I oppdrettsnæringen kan dette sies å tilsvares av f.eks. regler om største tillatte biomasse i anleggene og krav til anleggenes tekniske utforming.

Det har fra langt tilbake vært et politisk spenningsforhold mellom fiskerivirksomheten i de nordlige og sørlige deler av Norge. Det har bl.a. vært et viktig distriktspolitisk mål å hindre at Nord-Norge mister fartøyer og fiskerettigheter til Sør-Norge. Dette har medført at det gjelder restriksjoner på salg av fartøyer og rettigheter fra nord til sør, altså særegne restriksjoner på slik omsetning innenlands. Disse restriksjoner har gitt grunnlag for aktiv lobbyvirksomhet i enkeltsaker, og skapt en del juridisk oppfinnsomhet. Noe tilsvarende kan sies om andre sider av fiskeriregelverket, f.eks. utgangpunktet om at et fartøy kun kan fiske én kvote i et gitt fiskeri. Her har reglene om utskiftning av et fartøy med et annet, som i utgangspunktet er myntet på varig utskiftning av eldre fartøy med et nytt, åpnet for muligheter til å bedre et fartøys driftsgrunnlag gjennom det som har vært karakterisert som «kvotehopping», dvs. skiftning frem og tilbake mellom kvoterettigheter.

Særskilte problemstillinger knytter seg til forholdet mellom deler av trålerflåten og fiskeforedlingsbedriftene på land. En betydelig del av tråltillatelsene (konsesjonene) ble i sin tid tildelt fiskeindustribedrifter, etter dispensasjon fra aktivitetskravet (jf. ovenfor), for å sikre råstofftilførselen til disse anleggene. Det ble knyttet vilkår til disse konsesjonene om plikt til å levere til og drive bestemte industrianlegg. Over tid har det skjedd en konsentrasjon av eierskapet til fiskeindustrianleggene og bedriftsøkonomiske hensyn har satt leveringsplikt og industriplikt under press, med oppmykninger av regelverket som resultat. Dette har gitt opphav til kontroverser av politisk, men også juridisk karakter, der det ofte er lokale og regionale myndigheter som fronter kampen for å beholde og få håndhevet vilkår som sikrer aktivitet og arbeidsplasser i lokalsamfunnene.

Førstehåndsomsetningen av fisk, såkalt råfisk, er her i landet undergitt særegne regler. Slik omsetning kan bare skje gjennom eller med godkjenning av fiskesalgslagene. Dette er samvirkeforetak eid av fiskerne som i tillegg til slikt «omsetningsmonopol», er tillagt visse oppgaver og offentlig myndighet særlig i forhold til kontrollen av fiskerne. For å kunne kjøpe råfisk må man ha offentlig tillatelse fra Fiskeridirektoratet. Kjøperne er forpliktet til å følge salgslagenes forretningsvilkår og salgsbetingelser, noe som kan skape juridiske problemstillinger. Det meste av førstehåndsomsetningen skjer ved elektronisk auksjon, der salgslaget er en ren tilrettelegger av transaksjonen mellom fisker og kjøper, herunder administrerer det økonomiske oppgjøret. Fiskesalgslagene har myndighet til å fastsette minstepriser for de ulike fiskeslag, etter konsultasjoner med kjøpernes organisasjon. Salgslagenes rolle har vært og er et kontroversielt spørsmål.

Brudd på regelverket for fiskeri- og oppdrettsnæringen sanksjoneres gjennom straffebestemmelser og regler om ulike administrative reaksjoner, f.eks. tilbaketrekning av tillatelser, midlertidig eller eventuelt permanent. I fiskeriene er i tillegg inndragning av fangst en sentral reaksjon. Muligheten for administrative reaksjoner er bygd ut i nyere tid, og i enkelte tilfelle er det oppstått spørsmål om slike reaksjoner kan anses som straff i relasjon til forbudet mot dobbeltstraff i Den europeiske menneskerettskonvensjon.

I vårt firma har advokat Stein Owe omfattende innsikt i og erfaring med fiskerirettslige spørsmål, både som tidligere ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet og som advokat. I tillegg til omfattende juridisk rådgivning har Owe prosedert saker på ulike deler av det fiskerirettslige området for alle rettsinstanser. I 2013 prosederte han bl.a. det såkalte Volstad-saken for Høyesterett i plenum. Spørsmålet i denne saken var om en endring av forskriften om såkalte strukturkvoter var i strid med forbudet i grunnlovens § 97 mot å gi lover tilbakevirkende kraft eller beskyttelsen av eiendomsretten i Den europeiske menneskerettskonvensjon.