Stebarnsadopsjon

1. Hva er stebarnsadopsjon?

Stebarnsadopsjon innebærer at barnet blir adoptert av ektefellen eller samboeren til en av barnets opprinnelige foreldre, samtidig som de rettslige båndene til den andre forelderen brytes. Stebarnsadopsjon skiller seg slik fra andre former for adopsjon ved at barnet får én adoptivforelder, og samtidig beholder de rettslige båndene til den andre forelderen.

Stebarnsadopsjon skiller seg også fra andre former for adopsjon ved at det normalt ikke innebærer noen faktisk endring i barnets omsorgssituasjon, siden barnet allerede bor sammen med steforelderen som søker om adopsjon. Det er først og fremst den rettslige situasjonen – både mellom barnet og opprinnelig forelder og mellom barnet og steforelder – som endres ved adopsjonen.

2. Barnets beste

Ved alle former for adopsjon, også stebarnsadopsjon, er det barnets beste som skal være det overordnede hensynet. Dette følger både av adopsjonslovens § 4 og FNs barnekonvensjon artikkel 21.

Dette innebærer at barnets beste ikke bare er et «grunnleggende hensyn», som er formuleringen i den generelle bestemmelsen i Barnekonvensjonens artikkel 3, men det avgjørende hensynet ved alle avgjørelser som gjelder adopsjon. Hensynet til barnets beste står altså enda sterkere ved adopsjon enn ved andre avgjørelser som gjelder barn.

Adopsjon har omfattende rettsvirkninger, da de medfører at alle juridiske bånd til barnets opprinnelige familie brytes med irreversibel virkning. Adopsjonsmyndigheten må derfor ikke være i tvil om at adopsjon faktisk vil være til det beste for barnet. I adopsjonslovens § 4 kommer dette strenge kravet til uttrykk ved at adopsjon bare kan besluttes når det er «klart sannsynlig» at det er til barnets beste. Loven oppstiller altså et strengt beviskrav, da det ikke er nok at adopsjon sannsynligvis er til barnets beste.

3. Vilkår for stebarnsadopsjon

3.1 Overordnet

Stebarnsadopsjon er regulert i adopsjonslovens § 13. Bestemmelsen første ledd lyder:

«Den ene ektefellen kan adoptere den andre ektefellens barn dersom den andre ektefellen samtykker. Den som søker om å få adoptere ektefellens barn, skal ha oppfostret barnet i minst 5 år og ønske å oppfostre barnet videre. Når det er særlige grunner til det, kan det gjøres unntak fra kravet om oppfostringstid».

Etter tredje ledd gjelder tilsvarende for samboere. Samboer eller ektefelle kan altså søke om å adoptere den andre ektefellens barn dersom den andre parten samtykker og søker har oppfostret barnet i minst fem år og har ønske om å oppfostre barnet videre. Loven åpner likevel for unntak fra kravet om fem års oppfostring der det foreligger «særlige grunner».

Det er verdt å merke seg at en søker ikke har krav på adopsjon selv om lovens vilkår er oppfylt. Dette beror på en skjønnsmessig vurdering, der barnets beste er det overordnede hensynet. Det er Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) som behandler og avgjør adopsjonssøknader etter en helhetsvurdering.

Dette betyr at du ikke har krav på adopsjon selv om vilkårene er oppfylt. Det må alltid foretas en konkret vurdering av barnets beste.

3.2 Krav til fem års oppfostring

Søkeren må altså som hovedregel ha oppfostret barnet i fem år og samtidig ha et ønske om å oppfostre barnet også i fremtiden. Dette kravet skal sikre at barnet faktisk har en stabil omsorgsituasjon og en tilknytning til søkeren.

Kravet om oppfostring omfatter særlig to forhold. Barnet må for det første ha bodd sammen med søkeren. Dette kan dokumenteres for eksempel med utskrift fra folkeregisteret som viser felles bostedsadresse. For det andre må søkeren ha ansvar for barnet i økonomiske og personlige forhold.

Det er ikke et krav at oppfostringstiden har vært sammenhengende. Også perioder med oppfostring kan til sammen oppfylle kravet. At oppfostringen ikke har skjedd sammenhengende kan imidlertid få betydning i den konkrete vurderingen adopsjonsmyndigheten må gjøre i vurderingen av søknaden.

I praksis betyr dette at fem års oppfostring normalt er et minimumskrav for å få innvilget stebarnsadopsjon.

3.3 Unntak ved «særlige grunner»

Loven åpner som nevnt for unntak fra oppfostringskravet dersom det foreligger «særlige grunner» som taler for adopsjon.

Etter forarbeidene er dette særlig aktuelt når søknaden gjelder et nyfødt barn som er planlagt i familien, eksempelvis der barnet er blitt til ved bruk av surrogatmor eller ukjent sæddonor. I slike tilfeller vil det ofte være nødvendig å gå veien om stebarnsadopsjon for at begge foreldre skal få juridisk foreldreskap for barnet.

Utover disse tilfellene må det foretas en konkret vurdering, der flere momenter kan være relevant. Praksis viser imidlertid at det her føres en streng linje, og at det kan være vanskelig å få innvilget en adopsjonssøknad begrunnet i «særlige grunner». De de påberopte særlige grunnene er begrunnet i andre formål enn adopsjonslovens, eksempelvis arverettslige forhold, vil søknaden alltid avvises.

Unntak fra femårsregelen gis altså bare i spesielle tilfeller, typisk når barnet er planlagt inn i familien, som ved bruk av surrogati eller ukjent sæddonor.

3.4 Krav til samtykke

Det er ikke tilstrekkelig at søkeren har oppfostret barnet i fem år eller at det foreligger særlige grunner. Både den andre ektefellen, altså barnets opprinnelige forelder, og etter omstendighetene også barnet selv og den andre forelderen må samtykke til adopsjonen.

Adopsjonslovens § 9 fastslår at barn over 12 år bare kan adopteres hvis de samtykker. Videre fremgår at barnet før det samtykker skal få informasjon om hva det innebærer å bli adoptert, og at samtykket skal være skriftlig og gitt frivillig uten motytelse. Det er bare en offentlig tjenesteperson som kan ta imot samtykket, og tjenestepersonen må forsikre seg om at barnet har forstått informasjonen. Med andre ord stilles det strenge krav til barnets samtykke. Dette for å sikre at barnet faktisk gir et fritt, informert samtykke.

For barn under 12 år er ikke barnets eget samtykke et absolutt krav. Av loven fremgår likevel at barn over syv år skal gis mulighet til å uttale seg før det treffes vedtak om adopsjon, og at det samme gjelder yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter. Barnet skal få informasjon om hva adopsjon innebærer og veiledning tilpasset barnets evne til å forstå. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barn kan heller ikke adopteres uten samtykke fra forelder som har foreldreansvar for barnet. Også for opprinnelige foreldres samtykke er det strenge krav, da loven fastslår at samtykket skal være skriftlig og frivillig. Det er bare offentlig tjenesteperson eller advokat som kan ta imot eller bekrefte samtykket. Samtykket kan heller ikke gis før to måneder etter at barnet er født.

Det er også verdt å merke seg at det for opprinnelige foreldre uten foreldreansvar ikke stilles krav til samtykke. Forelderen skal likevel varsles og gis mulighet til å uttale seg før adopsjonssøknaden avgjøres. I rundskriv fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet understrekes at stebarnsadopsjon som hovedregel ikke skal innvilges hvis en forelder uten foreldreansvar er imot adopsjonen.

I praksis betyr dette at adopsjonen ikke kan skje uten samtykke fra forelder med foreldreansvar og fra barnet selv hvis barnet er over 12 år.

3.5 Barnets beste – vurderingen

Som nevnt har ikke en steforelder krav på å få adoptere selv om lovens vilkår er oppfylt. Om søknaden innvilges beror på en konkret vurdering, der barnets beste er styrende. Momenter som typisk vil få betydning er følgende:

• Barnets eget syn på adopsjonen. Barnets egen mening skal tillegges vek i samsvar med dets alder og modenhet. Som det fremgår over er adopsjon utelukket hvis barnet er over 12 år og ikke samtykker.
• Foreldrenes mening. Hvis opprinnelig forelder med foreldreansvar ikke samtykker, er adopsjon utelukket. Som det fremgår over, skal det også mye til før adopsjon innvilges dersom opprinnelig forelder uten foreldreansvar motsetter seg adopsjonen.
• Barnets kontakt med den andre forelderen. Om barnet har kontakt med den andre forelderen, og eventuelt i hvilket omfang, har betydning. Forarbeidene understreker at det ikke er tilstrekkelig for å innvilge adopsjonssøknad at den andre forelderen har utvist lite eller manglende interesse for barnet, og ikke hatt samvær eller kontakt. En må da undersøke hvorfor barnet ikke har hatt kontakt med forelderen.
• Barnets kontakt med eventuelle søsken. Forarbeidene understreker også at det skal utvises varsomhet med å innvilge adopsjon hvis barnet har søsken, fordi adopsjonen vil innebære at bånd mellom biologiske søsken brytes.
• Eventuell konflikt mellom barnets opprinnelige foreldre. Et moment som etter forarbeidene taler mot adopsjon er tilfeller der det er konflikt mellom barnets opprinnelige foreldre om fast bosted, samvær osv. Slike konflikter må løses gjennom barnelovens regler og ikke gjennom adopsjon. Det fremheves også at et konfliktfylt forhold mellom foreldrene kan sette barnet i en lojalitetskonflikt og påvirke barnet syn på adopsjonsspørsmålet. Dette tilsier ytterligere forsiktighet ved å innvilge en adopsjonssøknad.
• Forholdet mellom søkeren og barnets forelder.  Det har betydning om forholdet mellom søker og forelder er godt og stabilt. Bufetat kan her se på forhold som varigheten av forholdet, om paret er gift eller har samboerkontrakt, om de har felles barn, felles økonomi osv.

Oppsummert må det gjøres en konkret vurdering, der det avgjørende er om stebarnsadopsjon er til det beste for barnet. De nevnte momentene vil ofte ha betydning, men det er ikke mulig å gi en uttømmende liste.

Det er også verdt å nevne at det såkalte biologiske prinsipp – altså at det antas å være til det beste for barnet å vokse opp hos biologiske foreldre – står sterkt. Sett i sammenheng med at adopsjoner er endelig og har omfattende konsekvenser, har adopsjonsmyndigheten derfor ført en forholdsvis restriktiv praksis. Dette selv om alle parter samtykker.

4. Ofte stilte spørsmål

Hva kreves for å få innvilget søknad om stebarnsadopsjon i Norge?

For å kunne søke må du være gift eller samboer med barnets biologiske forelder, og som hovedregel ha oppfostret barnet i minst fem år. Biologiske forelder med foreldreansvar må samtykke, og også barnet selv hvis barnet er over 12 år.  Bufetat avgjør søknaden, der barnets beste er det overordnede.

Må barnet samtykke?

Ja, barn som er fylt 12 år må samtykke skriftlig. Barn over 7 år skal gir mulighet til å uttale seg. Også yngre barn som kan danne seg egne synspunkter skal høres. Barnets mening tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Kan adopsjon skje uten samtykke fra biologisk foreldre?

Biologisk forelder med foreldreansvar må alltid samtykke. Biologisk forelder uten foreldreansvar, skal varsles og få anledning til å uttale seg før saken avgjøres. Hvis forelder uten foreldreansvar er imot adopsjon, skal adopsjon som hovedregel ikke skje. Hovedregelen er med andre ord at adopsjon ikke kan skje uten samtykke fra biologisk forelder.

Hvor lang tid tar prosessen?

Behandlingstiden varierer, men Bufetat bruker normalt mellom 3 og 6 måneder, avhengig av sakens kompleksitet.

Kan en stebarnsadopsjon omgjøres?
Nei. En adopsjon er endelig og kan ikke reverseres, selv om partene senere skulle ønske det.

5. Oppsummering

Stebarnsadopsjon i korte trekk:

• Barnets beste er alltid avgjørende.
• Søker må som hovedregel ha oppfostret barnet i minst fem år.
• Unntak kan gis ved særlige grunner, typisk ved bruk av surrogatmor eller ukjent sæddonor.
• Barn, etter fylt 12 år, og biologisk foreldre må samtykke.
• Søknaden avgjøres av Bufetat etter en helhetsvurdering.

📞Ta gjerne kontakt med oss dersom du har spørsmål om stebarnsadopsjon. Flere av våre advokater har god kompetanse på adopsjon, og bistår gjerne.