Høyesterett la i dom fra november til grunn at helårs veirett ikke ga rett til vinterbrøyting – ifølge reguleringen skulle det lages skiløyper på veien
Høyesterett avsa i november en dom (HR-2019-2102 A) vedrørende vinterbrøyting av vei i et større hytteområde. Bakgrunnen var at hytteeiere mente de hadde rett til å vinterbrøyte veien ettersom de fra etablering av denne hadde en helårs veirett.
Hytteeierne fremmet i 2015 et krav om jordskifte for etablering av bruksordning for vinterbrøyting av veien. En nyere, dog 30 år gammel, reguleringsplan for området regulerer at det skal være forbud mot slik vinterbrøyting da det skal kjøres opp skiløyper på veien. Jordskifterettens kompetanse ble også vurdert, herunder om jordskifteloven § 3-17 første ledd inneholdt et materielt vilkår for jordskifteavgjørelse.
Dommen er interessant da Høyesterett vurderer jordskifterettens kompetanse og ikke minst private rettigheters vern mot reguleringsplaner.
Den aktuelle veien er en privat adkomstvei til hytter i et større hytteområde. Veien ble bygget på 1950-tallet. Hytteeierne tok i bruk denne på 1960-tallet. Brorparten av hyttene langs veien ble bygget etter at denne ble etablert. Røde kors har siden 1947 stukket skiløype i traseen, senere kjørt skispor med snøscooter og den siste tiden kjørt skispor med tråkkemaskin.
I 1988 vedtok kommunen reguleringsplan med bestemmelse om at adkomstveien i området ikke kunne vinterbrøytes. Dette er videreført i senere reguleringsplan vedtatt i 2003.
Det følger av jordskiftelova § 3-17 at jordskifteløsningen ikke skal være i strid med bindende «offentlige føresegner» om arealbruk. Høyesterett tok utgangspunkt i bestemmelsen og foretok en vurdering av om denne bestemmelsen oppstiller et materielt vilkår for jordskifteavgjørelse, noe Høyesterett konkluderte med at den gjør.
Høyesterett vurderte deretter reguleringsplanens bindende virkning overfor hytteeierne etter plan- og bygningslovens § 12-4. Høyesterett sluttet seg til lagmannsrettens rettslige utgangspunkt om at det primært er nye tiltak og endret bruk som ikke må være i strid med planen. Lagmannsretten la videre til grunn, med henvisning til Rt-1982-1558, at reguleringsplanen ikke er bindende for rettighetshavere som bygget hytter langs veien før planene ble vedtatt, dette grunnet veirettens privatrettslige innhold. Høyesterett var uenig i denne rettsoppfatningen og uttalte at lagmannsretten har anvendt prinsippene som er trukket opp i Rt-1982-1558 feil. Høyesterett påpeker for øvrig at rettsregelen lagmannsretten bygger på ville lagt helt uante begrensninger på reguleringsplanenes bindende virkning samt vanskelig å forene med erstatningsvernet etter grunnloven § 105.
Høyesterett avviste hytteeierens anførsel om at saken må vurderes som om veien har vært bygget som en helårsvei i henhold til offentlig tillatelse. Hensynet til forutberegnelighet samt innrettelsesbehovet er langt sterkere når det er gitt en offentlig tillatelse enn der det bare er en lovlig faktisk posisjon som gjør det mulig å ta grunnen i bruk på en bestemt måte.
Høyesterett konkluderte med at det aktuelle tiltaket, fast vinterbrøyting som ikke hadde skjedd tidligere, var et nytt tiltak etter bestemmelsen etter plan- og bygningsloven.
Forbudet mot vinterbrøyting ble også vurdert å ikke være i strid med EMK P 1-1.
Høyesteretts konklusjon er at lagmannsrettens rettsanvendelse er feil. Opphevelse av lagmannsrettens avgjørelse var ikke aktuelt da det ikke ville vært noe igjen for lagmannsretten å vurdere. Jordskifterettens avgjørelse ble derfor stadfestet, men med den endring at kravet om bruksordning ble nektet fremmet.