Kan man nekte den med best odelsprioritet å løse en eiendom på odel?

En forutsetning for at odelslova § 21 aktualiseres er at personen løsningskravet retter seg mot allerede har overtatt eiendommen, jf. «fordrive». I motsatt tilfelle er ikke vilkårene for å anlegge løsningssak oppfylt, jf. odelslova § 60.

Etter § 21 må det være «klårt urimeleg» at den med best odelsprioritet får benytte seg av sin løsningsrett. Ordlyden i odelslova § 21 setter i seg selv ikke grenser for hvilke momenter som kan trekkes inn i vurderingen. Vurderingen må bli helt konkret i forholdet mellom de to partene som strides om eiendommen.

Det er likevel flere sentrale momenter som går igjen rettspraksis med henvisning til odelslova §§ 21 og 52 femte ledd:

• Partenes tilknytning til eiendommen
• Partenes forventinger om å kunne overta odelseiendommen
• I hvilken grad partene har innrettet seg på å overta odelseiendommen
• Om vedkommende som fordrives har bodd og arbeidet på eiendommen
• Partenes egnethet til å drive den videre
• Konsekvensene for den som fordrives fra eiendommen
• Om eieren som fordrives står uten odelsrett (ikke bare dårligere prioritet)

Tilknytning til eiendommen   

Partenes tilknytning til eiendommen fremstår som det vesentligste moment som går igjen i rettspraksis. Langvarig tilstedeværelse på eiendommen med jevnlig bistand til driften vil kunne gi en sterk landbruksmessig tilknytning til gården.

Det er her viktig å merke seg at det er den landbruksmessige tilknytningen som er sentral ved vurderingen, ikke innsats som f.eks. pleie og omsorg.

Partenes forventninger

Et annet moment som ofte går igjen i rettspraksis, er om det er skapt noen forventninger om hvem som skal overta. Poenget er at odelslova § 21 skal beskytte den som har hatt en berettiget forventning om å få overta eiendommen.

Typisk vil være hvor den med dårligst odelsprioritet har hatt en ubrutt faktisk forventning om å overta gården, samtidig som den med best odelsrett ikke har gitt uttrykk for å ville ta i bruk odelsretten. Dette er et moment som ofte tillegges vekt. Dette selv om odelslova § 25 har et skriftkrav i forbindelse med odelsfrafall.

Partenes egnethet

Et moment som er nevnt i odelsloven § 21 og som inngår i rimelighetsvurderingen er hvem som «må reknast for skikka til å drive» gården. Her vil erfaring fra drift av gårdsbruk, utdanning mm. ha betydning. Det er imidlertid viktig å merke seg det klare utgangspunktet: Det stilles ingen krav til egnethet for å kunne løse eiendommen på odel.

Oppsummering

Den klare hovedregel er at den med best odelsrett vil ha krav på å løse eiendommen fra yngre søsken eller andre med svakere/uten odelsrett. Dette selv om fordrivelsen kan fremstå urimelig. Nektelse av odelsløsning vil kun være aktuelt der «fordrivelsen» vil være «klårt urimeleg».

Det finnes kun noen få eksempler på at Høyesterett – med rene ord – har funnet at vilkårene for å nekte odelsløsning har vært til stede. Derimot finnes det en del praksis fra lagmannsrettene hvor odelsløsning er nektet med grunnlag i odelsloven § 21. Flere av disse har vært anket til Høyesterett som ikke har funnet grunn til å fremme ankene til behandling. De ulike rettsavgjørelsene viser at domstolene går svært konkret til verks i vurderingen av om forholdene er «klårt urimeleg» eller ikke.

Dalan advokatfirma har bred erfaring i å bistå klienter innen odelsrettslige problemstillinger. Våre klienter har stor nytte av vår solide kompetanse hvor vi benytter vår kunnskap til å finne de beste løsninger for dem.