Hva gjør du når et barn ikke vil på samvær med den andre forelderen?
Samværsvegring kan ha mange ulike årsaker. Det kan handle om konflikter mellom foreldrene, barnets egne erfaringer, lojalitetskonflikter, vanskelige overganger eller forhold ved samværsforelderen. I noen saker kan barnet også være påvirket av den andre forelderen.
Når et barn over tid ikke vil på samvær, er det viktig å forsøke å forstå hva motviljen skyldes og hva barnet trenger. Samtidig må foreldrene ivareta barnets rett til kontakt med begge foreldrene. I enkelte saker kan det også være nødvendig å vurdere juridiske tiltak.
Kort fortalt
Når et barn ikke vil på samvær, bør man først forsøke å forstå hvorfor barnet vegrer seg. Barnet har rett til å bli hørt i spørsmål om samvær, og barnets mening skal tillegges vekt ut fra blant annet alder og modenhet. Det betyr likevel ikke at barnet alene bestemmer om det skal være samvær.
Foreldrene har et ansvar for å legge til rette for kontakt mellom barnet og den andre forelderen. Dersom samværsvegringen varer over tid, eller foreldrene ikke klarer å finne en løsning, kan det være aktuelt med bistand fra familievernet, sakkyndige eller domstolen.
For å forstå hvilken betydning samværsvegring kan få i en foreldretvist, er det nyttig først å skille mellom foreldreansvar, fast bosted og samvær.
Hva er samværsvegring?
Samværsvegring brukes om situasjoner der et barn motsetter seg eller over tid vegrer seg for kontakt og samvær med en av foreldrene.
Det er viktig å være forsiktig med å trekke konklusjoner om årsaken til samværsvegringen. At et barn ikke vil på samvær, betyr ikke i seg selv at barnet er påvirket av den andre forelderen. Barnets motvilje kan skyldes en rekke ulike forhold, og årsaken må vurderes konkret.
Det sentrale er å forsøke å forstå hva barnet reagerer på, hvordan barnet opplever situasjonen og hva som er til barnets beste.
Hvorfor vil barnet ikke på samvær?
Det kan være mange grunner til at et barn ikke ønsker samvær med den ene forelderen.
Barnet kan for eksempel:
- ha en særlig sterk tilknytning til den andre forelderen
- synes overganger mellom hjemmene er vanskelige
- ønske å være nær venner, skole og fritidsaktiviteter
- oppleve forskjeller i regler og hverdagsrutiner mellom hjemmene som krevende
- ha et vanskelig forhold til den andre forelderens nye partner
- være sint, skuffet eller såret etter noe som har skjedd
- være påvirket av foreldrenes konflikt
- oppleve press eller lojalitetskonflikt
- ha opplevd forhold som gjør barnet utrygt, for eksempel vold, overgrep, rus eller omsorgssvikt.
Årsaken til at et barn ikke vil på samvær, må vurderes konkret. Det er derfor ikke tilstrekkelig å konstatere at barnet «ikke vil». Man må også undersøke hvorfor barnet ikke vil.
Barnets rett til å bli hørt
Barn har rett til å uttale seg i spørsmål som gjelder blant annet samvær. Barnet skal få informasjon og anledning til å si sin mening før det tas avgjørelser om personlige forhold som gjelder barnet.
Barnets mening skal tillegges vekt etter barnets alder og modenhet. Jo eldre og mer modent barnet er, desto større betydning vil barnets syn normalt få.
Barnets rett til å bli hørt innebærer likevel ikke at barnet alene skal avgjøre om det skal være samvær. Det må foretas en konkret vurdering av hva som er til barnets beste.
I saker hvor barnet ikke ønsker samvær, er det derfor særlig viktig at barnet får anledning til å uttrykke seg på en trygg måte, uten å oppleve at det må velge mellom foreldrene.
Barnets rett til å bli hørt og hvilken vekt barnets mening skal få, kan også få stor betydning dersom barnet ønsker å bo hos den ene forelderen. Se også Kan barnet selv bestemme hvor det skal bo – hos mamma eller pappa?
Kan barnet selv bestemme om det skal være samvær?
Dette er et spørsmål mange foreldre stiller når et barn sier at det ikke vil på samvær.
Svaret kan ikke avgjøres bare ut fra barnets alder. Barnets mening skal høres og tillegges vekt, men vurderingen av samvær må ta utgangspunkt i barnets beste og de konkrete omstendighetene i saken.
Det er derfor viktig å skille mellom barnets rett til å bli hørt og spørsmålet om hvem som har det rettslige ansvaret for å bestemme samværsordningen.
Hva bør foreldrene gjøre når barnet ikke vil på samvær?
Det første steget bør være å forsøke å forstå hva barnet opplever som vanskelig.
Foreldrene bør så langt som mulig unngå å gjøre barnet ansvarlig for konflikten eller be barnet velge side. Barnet bør heller ikke oppleve at det må beskytte den ene forelderen ved å avvise den andre.
Det kan være nyttig å undersøke:
- Hva er det barnet synes er vanskelig?
- Har det skjedd noe konkret?
- Er overgangene mellom hjemmene en utfordring?
- Opplever barnet konflikt eller press mellom foreldrene?
- Har barnets behov eller livssituasjon endret seg?
- Er det forhold ved samværsforelderen som gjør barnet utrygt?
- Kan samværsordningen tilpasses slik at den blir lettere for barnet?
Dersom foreldrene er usikre på hvordan situasjonen skal håndteres, kan det være hensiktsmessig å søke hjelp tidlig.
Når bør man søke hjelp?
Dersom barnet over tid ikke vil på samvær, eller foreldrene ikke klarer å samarbeide om situasjonen, bør man vurdere å søke hjelp.
Familievernkontoret kan blant annet bistå foreldre med veiledning og samtaler. I enkelte saker kan det også være aktuelt med bistand fra andre fagpersoner eller sakkyndige.
Det er særlig viktig å søke hjelp tidlig dersom situasjonen er i ferd med å bli fastlåst.
Jo lenger en konflikt om samvær varer, desto vanskeligere kan det være å etablere en god og trygg kontakt mellom barnet og begge foreldrene.
Når kan det være aktuelt med juridiske tiltak?
Hvis foreldrene ikke klarer å bli enige om samvær, kan saken i enkelte tilfeller bringes inn for domstolen.
Det kan være aktuelt å be retten ta stilling til blant annet:
- foreldreansvar
- fast bosted
- samvær
- midlertidig avgjørelse mens saken behandles.
Dersom det allerede foreligger en rettskraftig dom eller et rettsforlik om samvær, kan det i enkelte tilfeller være aktuelt å vurdere tvangsfullbyrdelse.
Hvilke rettslige virkemidler som er aktuelle, avhenger av situasjonen og av hva som allerede er avtalt eller avgjort.
Samværsvegring og påvirkning fra den andre forelderen
I noen foreldretvister oppstår det spørsmål om barnet har blitt påvirket av den andre forelderen til å avvise samvær.
Dette er krevende problemstillinger som må vurderes konkret. At et barn avviser en forelder, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konkludere med at barnet er påvirket.
På den andre siden kan det i enkelte saker være nødvendig å undersøke om barnet er blitt trukket inn i foreldrekonflikten eller opplever press eller lojalitetskonflikt.
Det sentrale er å få frem et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag for å vurdere hva barnet trenger og hva som er til barnets beste.
Hva hvis barnet sier at det er redd for den andre forelderen?
Dersom barnet forteller at det er redd for den andre forelderen, må dette tas på alvor.
Hvis det fremkommer opplysninger om vold, overgrep, rus, alvorlig omsorgssvikt eller andre forhold som kan innebære at barnet ikke er trygt under samvær, må situasjonen vurderes særskilt.
I slike saker er det viktig å få frem hva barnet faktisk har opplevd, og om det er behov for beskyttelsestiltak eller andre tiltak før samvær gjennomføres.
Når samværsvegringen har blitt fastlåst
Samværsvegring kan utvikle seg til en langvarig og fastlåst situasjon dersom foreldrene ikke får hjelp til å håndtere den. Det er derfor ofte viktig å reagere tidlig.
Målet bør ikke være å «vinne» over den andre forelderen eller få barnet til å velge side. Målet må være å finne en løsning som ivaretar barnet og samtidig vurderer barnets behov for trygghet, stabilitet og kontakt med foreldrene.
Samværsvegring må ofte vurderes i sammenheng med spørsmål om fast bosted, barnets mening og eventuelle endringer i barnets bosted. Se også Kan barnet selv bestemme hvor det skal bo? og Kan jeg flytte med barnet?
Ofte stilte spørsmål om samværsvegring
orsøk først å finne ut hvorfor barnet ikke vil på samvær. Barnets mening skal høres, men foreldrene må samtidig ta ansvar for å ivareta barnets behov og vurdere hvordan kontakt med den andre forelderen kan gjennomføres.
Barn har rett til å bli hørt, og barnets mening skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Om samvær skal gjennomføres, må likevel vurderes konkret ut fra barnets beste og situasjonen for øvrig.
Barnets mening er et viktig moment i vurderingen av fast bosted, men det er ikke slik at barnet automatisk bestemmer bostedet selv. Barnets alder og modenhet har betydning for hvilken vekt meningen skal få.
Dersom en forelder ikke legger til rette for avtalt eller fastsatt samvær, kan det i enkelte tilfeller være aktuelt å vurdere juridiske tiltak. Hvilke tiltak som kan brukes, avhenger blant annet av om det foreligger en avtale, et rettsforlik eller en dom.
Det kan være klokt å søke juridisk rådgivning tidlig dersom barnet over tid ikke vil på samvær, foreldrene er i alvorlig konflikt, det foreligger bekymring for barnets omsorgssituasjon, eller tidligere avtaler eller dommer ikke blir fulgt.
Trenger du bistand i en sak om samværsvegring?
Samværsvegring kan være juridisk og følelsesmessig krevende. Det er ofte viktig å få vurdert situasjonen tidlig og skille mellom hva som er barnets egne reaksjoner, hva som skyldes konflikten mellom foreldrene, og om det foreligger andre forhold som må undersøkes.
Maria Cabrera Stråtveit er partner og advokat i Dalan og arbeider særlig med barnerett og foreldretvister. Hun har omfattende erfaring med saker om samværsvegring og holder blant annet kurs for advokater om emnet.
Ta gjerne kontakt dersom du ønsker en juridisk vurdering av en sak om samværsvegring, samvær eller foreldretvist.
