Internasjonal privatrett

Vi har de siste årene opparbeidet solid erfaring innen internasjonal privatrett. Det skyldes nok dels at sakene våre i økende grad har vært grenseoverskridende og fordi en ikke-ubetydelig andel av våre kunder har tilknytning til andre land enn Norge. Vi har prosedert saker om internasjonal privatrett for alle instanser de siste årene, inkludert for Høyesterett.

Vår bistand særpreges av å være effektiv og med kundens interesser i sentrum. Dette oppnår vi ved at vi utgjør et sterkt fagmiljø og ved at vi tar i bruk digitale løsninger som malsystemer og søkeoptimalisert erfaringsarkiv.

Vi har videre et utstrakt internasjonalt kontaktnett bl.a. ved at vi er medlem i advokatnettverket Law Europe, bestående av samarbeidende advokatkontorer i Europa, USA, India og Singapore, for å nevne noen.

Adgangen for å anlegge sak i Norge, følger av tvisteloven § 4-3. Etter bestemmelsen kreves det at saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge.

Hvorvidt saken har tilstrekkelig tilknytning, må vurderes konkret. At internasjonale konvensjoner, for eksempel Luganokonvensjonen, utpeker norske domstoler kompetent, vil som regel medføre at kravet om tilstrekkelig tilknytning, er oppfylt. Det samme gjelder dersom det kan påvises verneting i Norge etter tvisteloven § 4-4 eller § 4-5. Dersom verneting i Norge ikke kan påvises, vil ikke det utelukke at sak kan anlegges her, men det skal nok en del til, spesielt dersom det dreier seg om formuerettslige tvister.

Såfremt sak allerede er anlagt i en annen stat, kan dette utelukke at sak i etterkant kan anlegges i Norge ut fra såkalte litispendensvirkninger. Litispendens har til hensikt å unngå parallelle prosesser om samme krav, noe som medfører at saken ikke kan avgjøres av flere domstoler samtidig.

Hvilket lands interne rett skal domstolen anvende ved avgjørelse av tvisten?

Når retten har tatt stilling til vernetingsspørsmålet, og funnet seg kompetent til å avgjøre saken, må domstolen ta stilling til hvilket lands interne rett som avgjør tvisten.

Her er utgangspunktet at selv om norsk domstol har domsmyndighet, er det ikke med sagt at norsk domstol skal anvende norsk intern rett – eller lov – for avgjørelse av tvisten. Et utfall – som ikke er helt upraktisk – er at norsk domstol må anvende annen rett enn norsk rett. Et typisk eksempel kan være der partene har avtalt lovvalget eller hvor lovvalg følger av preseptorisk rett.

Lovvalgsspørsmålet er i stor utstrekning ulovfestet og følger av sedvane.

Det foreligger likevel konvensjonsreguleringer, som kan avgjøre lovvalgsspørsmålet innenfor sine anvendelsesområder. Et eksempel er Romakonvensjonen av 19. juni 1980 om lovvalg i kontraktsforhold. Selv om Norge ikke er part i Romakonvensjonen, vil konvensjonens bestemmelser i mange tilfeller være sammenfallende med de ulovfestede lovvalgsreglene som gjelder innenfor norsk internasjonal privatrett.