Investeringsrådgivning

For å unngå at asymmetrien mellom partene fører til urimelige resultater, er det gitt regler i verdipapirhandelloven (vphl) med forskrifter. Loven gjennomfører EUs direktiv 2004/39/EF om markeder for finansielle instrumenter (MiFID), som har til mål å bidra til høy investorbeskyttelse.

Verdipapirregelverket stiller en rekke krav til hvordan foretakene må opptre for å unngå offentligrettslige sanksjoner og erstatningsansvar overfor kunden. Det overordnede krav er formulert slik i vphl. § 10-9: «Verdipapirforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk. Foretaket skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt i tråd med kundenes beste interesse og påse at markedets integritet ivaretas på beste måte».

Deretter heter det at «foretaket skal ellers oppfylle kravene etter bestemmelsen her og §§ 10-10 til 10-17, og forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene».

I de nevnte bestemmelsene henvises det til bestemmelser som stiller en rekke konkrete krav til foretakenes handlemåte. Dette gjelder

• krav om klar, balansert og ikke villedende informasjon til kunden om alle relevante forhold, inkludert om «alle kostnader og gebyrer» (vphl. 10-10)
• krav om at man tilbyr et tilstrekkelig bredt utvalg av produkter, og ikke bare egne produkter, dersom man utgir seg for å være uavhengig investeringsrådgiver (§ 10-11)
• krav om at man ikke mottar vederlag fra andre enn kunden (§ 10-12)
• krav om at man ikke har avlønningsordninger som svekker evnen til å ivareta kundens interesser på beste måte (§ 10-13)
• kompetansekrav for ansatte (§ 10-14)
• ved investeringsrådgivning skal det gjennomføres en bred egnethetstest av kunden, for å sikre at det anbefales et produkt som passer for kunden, og som samsvarer med kundens risikotoleranse og evne til å tale tap (§ 10-15 (1))
• ved andre tjenester enn investeringsrådgivning skal det foretas en hensiktsmessighetstest, og eventuelt advares mot investeringen (§ 10-15 (2) og (3)

Brudd på en eller flere av pliktene etter vphl. kan føre til offentligrettslige sanksjoner etter lovens kapittel 21, men kan også danne grunnlag for krav om ugyldighet og/eller erstatning fra kunden. Krav om at investeringsavtalen må settes til side som ugyldig kan hjemles i avtaleloven § 36 og begrunnes med at det vil virke urimelig og være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Tap man er påført på grunn av den ugyldige avtalen kan kreves erstattet. Man skal da stilles som om avtalen ikke var inngått. Krav om erstatning kan alternativt forankres i skadeserstatningsloven § 2-1, jf profesjonsansvaret, som er strengt ved finansiell rådgivning.

Høyesterett har i flere dommer uttalt at det er rådgivers ansvar å gi klar og forståelig informasjon, tilpasset den enkelte kunde, slik at man er sikker på at vedkommende forstår hvilken risiko investeringen innebærer, herunder konsekvensen av lånefinansiering. Kunden skal ikke utsettes for større risiko enn han ønsket og forsto. Det kan vises til Investadommen (Rt-2000-679), Fearnleydommen (Rt-2003-400) og Røeggendommen (Rt-2013-388).

Typiske problemstillinger i saker om investeringsrådgivning, er at risikoen er høyere enn det kunden har forstått og ønsket. Dette vil ofte henge sammen med at kostnadene er høye, gjerne fordi det i avtalen er «skjulte kostnader» som ikke er formidlet til kunden på en forståelig måte. Det kan da bli vanskelig for kunden å tjene på avtalen selv om markedet utvikler seg positivt. Ofte er avtalen også direkte i strid med det risikonivå kunden har uttrykt ønske om i egnethetstesten. Avtalen vil i slike tilfeller gjerne være i strid med en rekke av de lovbestemte krav nevnt ovenfor.

Høye kostnader for kunden vil ofte innebære høye inntekter for verdipapirforetaket, direkte eller indirekte. I så fall kan det bety at foretaket har satt egne interesser foran kundens interesser, noe som er direkte i strid med plikten til å opptre i kundens beste interesse. Det vil også innebære brudd på plikten til å opplyse tydelig om potensielle interessekonflikter, jf verdipapirhandelforskriften § 3-10.