Forbrukerkontrakter

For å motvirke at denne ubalansen mellom partene fører til urimelige resultater, har lovgiver siden omkring 1980 begrenset avtalefriheten gjennom å vedta en rekke ufravikelige lover som regulerer partenes forpliktelser. Lover om finansavtaler, forsikringsavtaler, håndverkertjenester, boligoppføring, pakkereiser, verdipapirhandel, alminnelige kjøp m.v sikrer forbrukerne rettigheter uavhengig av hva som står i den næringsdrivendes standardvilkår. Hvis et vilkår i en standardavtale setter forbrukeren i en dårligere stilling enn det som følger av loven, er vilkåret ugyldig og uten virkning.

Mange lovendringer er en konsekvens av EU-direktiver som er bindende for Norge. Et eksempel er Rådsdirektiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler (forbrukeravtaledirektivet). Direktivet bestemmer blant annet at skriftlige standardvilkår skal «alltid formuleres på en klar og forståelig måte» og at ved tvil om forståelsen av et vilkår, «skal den tolkning som er mest fordelaktig for forbrukeren gjelde». Direktivet er delvis lovfestet gjennom avtaleloven § 36 og § 37.

Forbrukerhensynet har fått økt betydning i rettspraksis. Høyesterett har i økende grad vektlagt forbrukerhensyn og dermed gitt føringer for løsningen av nye saker.

I Røeggen-dommen (Rt-2013-388) tok Høyesterett utgangspunkt i forbrukeravtaledirektivet og behovet for forbrukervern:

«Jeg vil imidlertid føye til at direktivet må ses som uttrykk for et generelt syn om at forbrukere i møte med profesjonelle aktører har et særlig vern. Den betydelige tyngde forbrukerperspektivet har fått, må reflekteres i den konkrete rimelighetsvurderingen». Høyesterett mente at ubalansen mellom partene «får betydning for den informasjon som banken måtte gi om produktene». Høyesterett formulerte deretter et krav om at banken «forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen han begir seg inn på og ikke gi misvisende eller feilaktige opplysninger om viktige forhold av betydning for investeringsbeslutningen».

Ettersom disse kravene ikke var oppfylt fra bankens side, ble avtalen kjent ugyldig og kunden fikk erstattet sitt tap.

I en dom fra 2020 (HR-2012-312-A) la Høyesterett igjen betydelig vekt på forbrukerhensynet. Høyesterett konkluderte med at et arkitektfirma, som sto som ansvarlig søker ved nyoppføring av fire boliger, var direkte erstatningsansvarlig overfor kjøperne for alvorlige feil, til tross for at det ikke var noe kontraktsforhold mellom dem. Det ble lagt vekt på at plan- og bygningslovens ansvarsregler er ment å verne også private interesser og at forbrukerinteressene var en del av begrunnelsen for plan- og bygningslovens ansvars- og kontrollregime.

En viktig del av forbrukerkontraktsretten er reglene om hvilke krav som må være oppfylt for at det skal foreligge en rettslig bindende avtale («avtalerett»). Dette omfatter spørsmålet om forbrukeren i det hele tatt har inngått en avtale («vedtakelsesspørsmålet»).

En rekke lover og EU-direktiver pålegger den næringsdrivende på forhånd å gi forbrukeren forskjellige opplysninger før avtale kan inngås. Er dette ikke gjort, kan avtalen være helt eller delvis ugyldig.

Angrerettloven gir på visse vilkår forbrukere rett til å gå fra avtalen uten at det er noe feil med varen eller tjenesten man har bestilt. Loven gjelder fjernsalg, inkludert netthandel, samt salg utenfor fast utsalgssted.

E-handelsloven gir regler om hvordan avtaler skal inngås, herunder at inntastingsfeil på en enkel måte kan oppdages og rettes før avtalen inngås, og at avtalevilkårene kan lagres.

Ofte oppstår spørsmål om avtalen må anses ugyldig, for eksempel grunnet urimelighet, illojalitet, bristende forutsetninger eller irregulær utvikling. Avtaleloven § 36 gir adgang til å sette avtaler til side helt eller delvis etter en bred helhetsvurdering av om det samlet sett er urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Balanseforholdet mellom partene er et av momentene som skal tillegges vekt.

En annen hoveddel omhandler reglene om kontraktenes innhold og rettsvirkninger ved brudd på kontrakten. Her behandles blant annet spørsmål om det foreligger kontraktsbrudd fra en av eller begge partene, og om dette i så fall gir den andre parten rett til prisavslag, heving av kontrakten, erstatning mv.