Adopsjon

Det overordnede hensynet ved alle former for adopsjon er hensynet til barnets beste. At hensynet til barnets beste skal være det overordnede hensynet ved adopsjon følger av både adopsjonslovens § 4 og FNs barnekonvensjon artikkel 21. For utenlandsadopsjoner følger det også av konvensjon om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner (Haagkonvensjonen).

At barnets beste er det overordnede hensynet ved adopsjon innebærer at barnets beste ikke bare er et «grunnleggende hensyn», som er formuleringen i den generelle bestemmelsen i Barnekonvensjonens artikkel 3, men det avgjørende hensynet ved alle avgjørelser som gjelder adopsjon. Hensynet til barnets beste står altså enda sterkere ved adopsjon enn ved andre avgjørelser som gjelder barn. Som det fremgår av adopsjonslovens forarbeider er adopsjon «et rettsinstitutt for barn, og skal derfor være utformet med barns interesser for øye uten den samme avveiningen av kryssende hensyn som ellers kan være nødvendig».

Videre er det slik at både adopsjonsloven, FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen bruker formuleringen «barnets beste» i bestemt form entall. Det er altså hensynet til det enkelte barnets beste som skal være avgjørende ved alle avgjørelser og ved all saksbehandling på adopsjonsfeltet. Dette innebærer at det i hver enkelt sak må gjøre konkrete vurderinger av hva som vil være best for det barnet avgjørelsen rammer. Denne barnets beste-vurderingen skal bygge på kunnskap fra fortid og nåtid, men også på prognoser om fremtiden, idet adopsjonsmyndigheten må foreta en fremtidsrettet vurdering av hvilken omsorgssituasjon barnet vil få dersom adopsjonen gjennomføres.

Siden rettsvirkningene av adopsjon er så vidtrekkende – alle juridiske bånd til barnets biologiske familie brytes med irreversibel virkning – må adopsjonsmyndigheten ikke være i tvil om at adopsjon er det beste for barnet. I adopsjonsloven § 4 kommer dette til uttrykk ved at adopsjon bare kan besluttes når det er «klart sannsynlig» at det er til barnets beste. For barnets beste-vurderingen stiller loven altså et strengt beviskrav, da det ikke er tilstrekkelig at adopsjon mest sannsynlig er til barnets beste.

Den kanskje mest kjente formen for adopsjon er utenlandsadopsjon, som innebærer at et barn adopteres fra ett land til et annet. I tillegg finnes ulike former for nasjonal adopsjon.

Stebarnsadopsjon innebærer at barnet blir adoptert av ektefellen eller samboeren til en av barnets opprinnelige foreldre. Dette kan som hovedregel bare skje dersom søker har oppfostret barnet i minst fem år og har et ønske om å oppfostre barnet videre.

Spebarnsadopsjon kan bare skje dersom foreldrene har gitt fra seg den faktiske omsorgsovertakelsen ved fødselen. Denne formen for adopsjon er lite brukt, men har mange likhetstrekk med internasjonal adopsjon blant annet ved at det er barnets biologiske foreldre som har frigitt barnet for adopsjon og dermed igangsatt prosessen.

Adopsjonslovens har også egne regler om adopsjon av personer som har fylt 18 år, såkalt voksenadopsjon. Her er formålet et noe annet enn ved adopsjon av barn, da denne formen for adopsjon har til formål å bekrefte eksisterende rettslige bånd.

I tillegg kommer adopsjon av fosterbarn – typisk barn som er plassert i fosterhjem etter barnevernlovens regler som ledd i en omsorgsovertakelse – som er regulert dels av barnevernslovens regler og dels av adopsjonslovens regler. I slike tilfeller er det barneverns- og heldenemda som treffer vedtak. I forlengelsen av dette kan nevnes at barnevernsloven også gir hjemmel for tvangsadopsjon.

Å adoptere et barn innebærer en omfattende og livslang forpliktelse som krever mye av adoptivforeldrene. Adopsjonsloven og adopsjonsforskriften oppstiller derfor flere krav til adopsjonssøkerne, hvis formål er å ivareta barnets beste og sørge for at barnet får en trygg oppvekst i adoptivfamilien. Kravene gjelder både ved nasjonal adopsjon og ved forhåndssamtykke til utenlandsadopsjon.

For det første følger det av adopsjonsloven § 8 at det som hovedregel bare er personer over 25 år som kan adoptere eller gis forhåndssamtykke til å adoptere fra utlandet. Loven setter ingen øvre grense, men praksis setter en veiledende øvre grense på 45 år.

For det andre følger det av § 6 at ektefeller og samboere som hovedregel må adoptere sammen. I utgangspunktet må ektefeller og samboere også ha bodd sammen de siste to årene.

For det tredje følger det av lovens § 5 at bare den som har forutsetninger for å være en god omsorgsperson for barn, kan adoptere eller gis forhåndssamtykke til å adoptere. Etter samme bestemmelse må søkeren også ha ønske om å oppfostre et barn eller ha oppfostret det barnet det er snakk om å adoptere.

Hva som ligger i at adopsjonssøkerne må ha gode forutsetningen for å være en god omsorgsperson er nærmere regulert i adopsjonsforskriftens § 1. Her fremgår at det blant annet skal legges vekt på følgende momenter:

• Personlige egenskaper
• Motivasjon for å adoptere
• Fysisk og psykisk helse
• Forutsetninger for å takle omsorgsoppgave under hele barnets oppvekst
• Familiesituasjon
• Familiens økonomi
• Boligstandard og bomiljø
• Vandel

Listen er ikke uttømmende. Det er altså flere momenter som kan få betydning i vurderingen.  Hvorvidt søkeren har «forutsetninger for å være en god omsorgsperson» beror i alle tilfeller på en skjønnsmessig vurdering, der barnets beste er det overordnede hensynet.

Selv om det vanlige er at ektefeller eller samboere adopterer sammen, åpner adopsjonsloven § 7 for at også enslige kan adoptere. Forutsetningen er imidlertid at vedkommende har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn. I forskriftens § 1 er dette presisert dithen at det i vurderingen skal legges vekt på om søkeren har et stabilt og godt nettverk med familie og venner som er tilgjengelige i hverdagen og om barnet vil sikres kontakt med begge kjønn i oppveksten.

Et moment i vurderingen er også om den enslige søkeren har spesiell kunnskap om eller erfaring med barn, eksempelvis ved å ha tatt vare på barn gjennom arbeid, vært fosterhjem eller liknende. Det er også verdt å merke seg at det kun er søkere som bor alene, som regnes som enslige. Dette innebærer, som nevnt, at ektefeller og samboere må adoptere sammen.

I tillegg til nevnte krav må søkerne ha gjennomført adopsjonsforberedende kurs før adopsjonssøknaden sendes. Formålet med kurset er å gi søkerne innsikt i hva som kreves av dem som adoptivforeldre, forberede dem på å ta imot et barn og til å møte eventuelle utfordringer. Ved utenlandsadopsjon må søkerne ha formidlingsbekreftelse fra en godkjent adopsjonsorganisasjon før de kan delta på slikt kurs. Første steg i prosessen vil derfor være å kontakte en av de godkjente adopsjonsorganisasjonene

Oppsummert må adoptivsøkere oppfylle følgende vilkår:

• Søkerne må være over 25 år
• Ektefeller eller samboere må adoptere sammen
• Enslige søkere må bo alene
• Søkerne må være en god omsorgsperson for barn og ha ønske om å oppfostre et barn