Spørsmål om arvefordeling, som enten oppstå som konsekvens av arvelaters bortgang eller som del av arveplanlegging, utløser behov for relevant juridisk bistand.
Dalan advokatfirma er av de få større, spesialiserte juridiske fagmiljøene innen arverett. Vi gir effektiv juridisk bistand ved hjelp av oppdaterte digitale løsninger og malarkiver med klientens interesser i sentrum.
Våre klienter er både formuende privatpersoner og privatpersoner med normal økonomi. Vi bistår tilgodesette veldedige organisasjoner mv. og vi er oppnevnt som bobestyrer av Oslo byfogdembete.
Når en person dør, må det bestemmes hva som skal skje med vedkommendes eiendeler og forpliktelser. Utgangspunktet er at arven skal fordeles, slik at noen må utpekes som mottaker. Innenfor arveretten omtales mottager arv som arving, mens personen som avgir arv betegnes som arvelater. Har arvelater opprettet testament, brukes også begrepet testator.
En person kan være arving på to grunnlag:
- Arving i medhold av arveloven – såkalt legalarving
- Arving i medhold av testament – såkalt testamentsarving.
Arvelater kan i viss utstrekning bestemme arvefordelingen ved å opprette testament. Oppretter to personer testament i fellesskap, brukes betegnelsen felles testament. Testamenter to til fordel for hverandre er testamentet gjensidig. Gjøres testamentet bindende, vil det være en såkalt arvepakt.
Dersom arvelater ønsker å opprette testament, stiller arveretten bestemte krav:
- Det stilles visse formkrav til dokuments utforming for at det skal anses gyldig som testament.
- Det stilles visse krav til arvelaters tilstand – vedkommende må for eksempel være testasjonsfør.
- Det stilles visse krav til omstendighetene rundt opprettelsen, for eksempel at testator ikke skal være utsatt for utilbørlig press.
- Det stilles visse krav til selve testasjonen ved at den ikke kan være i strid med ufravikelige bestemmelser om arvefordelingen, enten etter arveloven eller i medhold av tidligere testament som er gjort bindende ved arvepakt.
For arvinger etter loven, operer arveloven med arvegangsklasser:
- Den første arvegangsklassen består av arvelaters barn, barnebarn mv. Såfremt arvelater ikke har arvinger i første arvegangsklassen, fordeles arven blant arvinger i annen arvegangsklasse.
- Annen arvegangsklasse består av foreldre og etterkommere av disse, herunder søsken, nevøer og nieser mv.
- Foreligger det heller ikke arvinger i annen arvegangsklasse, fordeles arven blant arvinger i tredje arvegangsklasse. Dette vil være etterkommere etter arvelaters besteforeldre, nedad begrenset til fettere og kusiner.
Visse arvinger vil, uavhengig av eventuelt testament, ha krav på arv. Dette er arvingene i første arvegangsklasse (barn, barnebarn mv) som anses som pliktdelsarvinger med krav på såkalt pliktdelsarv. Videre vil arvelaters ektefelle, eller samboere med felles barn, ha krav på en minstearv etter loven.
For mange med mer normal formue, vil pliktdelsarven og ektefellens rett til arv representere betydelige begrensninger i testasjonsfriheten. Konsekvensen av testamentet griper inn i disse rettighetene, er at den andel av testamentet som angår pliktdelsarven eller minstearven, anses ugyldig og virkningsløs. I ytterste konsekvens kan testamentet i sin helhet anses å være ugyldig.
Mens arveretten regulerer arvefordelingen etter at vedkommende har falt fra, faller fordeling av verdier før arvefallet i utgangspunktet utenfor arveretten. Arvelater står følgelig i utgangspunktet fri til å gi gaver, såfremt disposisjonen anses som en livsdisposisjon og ikke en dødsdisposisjon.
Konsekvensen av grensegangen mellom livs- og dødsdisposisjoner medfører at enkelte overføringer vil være gjennomførbare som livsdisposisjoner, mens de ikke kan gjennomføres som dødsdisposisjoner. Som følge av dette, vil en vesentlig del av arveplanleggingen, spesielt dersom det dreier seg om større verdier og mer kompliserte strukturer, basere seg på hva som bør gjennomføres som mens arvelater lever, og da som livsdisposisjoner, og hva som kan utstå til etter arvefallet. Andre hensyn som at overføring av næringsvirksomhet foretas kontrollert og slik at videre drift sikres så vel som skattemessige konsekvenser, bør også uttredes.
Dødsfallet utløser behov for å ta stilling hvordan arven fordeles. Det skal gjennomføres et såkalt skifte.
Mens arvinger flest må skifte, har ektefelle og samboer med felles barn rett til å overta boet i såkalt uskifte. Uskifte medfører at lengstlevende, innenfor de rammer som følger av arveloven, gis rett til å sitte med verdiene etter førsteavdøde, slik at disse først gjøres opp når uskifteboet opphører.
Når skiftet gjennomføres må arvingene ta stilling til om skiftet skal gjennomføres privat eller om det bør begjæres offentlig skifte. Ved privat skifte tar arvingene selv hånd om arvefordelingen. Den som begjærer privat skifte, påtar seg dessuten å hefte for de forpliktelser som påhvilte avdøde. Konsekvensen kan være personlig ansvar for gjelden, såfremt arvelaters verdier ikke dekker opp gjelden. Ved offentlig skifte forestår tingretten bobehandlinger, hvoretter det oppnevnes en bobestyrer – som regel en advokat.
Arveretten er i økende grad grenseoverskridende. Avdødes eiendeler befinner seg i økende grad i ulike land og de personer som er involvert i arveprosessen kan ha tilknytning til ulike land. I større grad en tidligere kommer derfor spørsmål om hvilket lands rett som regulerer arvefordelingen og de spørsmål som oppstår i forlengelse av dette. Videre oppstår da også spørsmålet om hvilket lands domstol som har myndighet til å avgjøre spørsmål under skiftebehandlingen. Ved det har det oppstått et krysningspunkt mellom internasjonal privatrett og arverett.
Les mer om generasjonsskifte her