Lukk
Hva leter du etter?
Lukk
Kontakt oss


    Aktuelt

    Styreansvaret utvides – CEO dømt til å betale 5 millioner

    Eiendom

    Når aksjeselskaper går konkurs, reiser kreditorer stadig oftere søksmål om styreansvar. Kreditorer saksøker da styremedlemmer eller daglig leder personlig for å få dekket sitt tap fra dem. En fersk dom innvarsler en vesentlig utvidelse av styreansvaret, skriver advokat Carl Bore.

    Lojalitetsplikten i kontraktsforhold

    Det er spesielt avtaleparter av konkursselskaper som reiser søksmål om styreansvar. Det skyldes at kontrakter etablerer en særlig lojalitetsplikt mellom samarbeidende parter – en gjensidig plikt til å ivareta den andres interesser.

    Sitter styret og daglig leder trygt?

    En vanlig oppfatning er at styret og daglig leder sitter temmelig godt beskyttet fordi de «kun» styrer på vegne av selskapet og fordi den økonomiske virksomhet drives for selskapets regning og risiko. Ofte vil det å hindre personlig ansvar for aksjonærer, styremedlemmer og daglig leder endog være et hovedformål med å benytte selskapsformen.

    Aksjeloven angir imidlertid ikke noe prinsipp om ansvarsfrihet for styrende personer. I § 17-1 heter det tvert imot at man

    kan kreve at daglig leder, styremedlem, (…) erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende.

    Lite i formuleringen tyder på at styremedlemmer eller daglig leder er beskyttet mot personlig ansvar for uaktsom handlemåte som påfører andre tap.

    Stadig flere søksmål

    Rettspraksis i senere år bekrefter at styreansvar er høyst reelt og antall søksmål om dette antas å være stigende. Ikke sjeldent er erstatningskravet i mangemillionersklassen, egnet til å legge private økonomier i total ruin.

    Med økende konkurser i flere bransjer grunnet korona, er det lite som tyder på at trenden ved domstolene vil endres med det første.

    Kun varslingsplikt ved insolvens?

    På tampen av 2017 avsa Høyesterett Ulvesund-dommen, som likevel kunne indikere at styreansvaret primært innebærer en varslingsplikt ved insolvens, altså en plikt for styrende personer til å varsle avtaleparter – for eksempel leverandører – når selskapet har blitt insolvent. Dette er også i tråd med tradisjonell lære, blant annet en kjent doktoravhandling fra 1994.

    Tanken er at avtaleparten dermed selv kan begrense sitt tap, for eksempel ved å unngå nye avtaler eller unngå nye leveranser på kreditt.

    Konkret gjaldt 2017-saken en underentreprenør – Ulvesund Elektro AS – som løpende hadde levert tjenester til et skipsverft. Verftet gikk etter hvert konkurs. Verftets daglige leder ble her idømt personlig ansvarlig for Ulvesunds tjenester, dog kun for tjenester levert etter at insolvens hadde inntrådt og fordi verftet da ikke hadde varslet Ulvesund om insolvensen. I dommen heter det blant annet:

    Det helt sentrale for utfallet i saken her er at A rett og slett ikke visste at [Firma1] var insolvent. As forsømmelser av sine plikter som daglig leder i så måte, satte i neste omgang ham og den øvrige ledelsen ut av stand til å forvalte selskapets interesser på en forsvarlig måte, og gjorde det i realiteten umulig for dem å ivareta hensynet til selskapets kreditorer i forbindelse med [Firma1]s insolvens. (…) Jeg finner det riktig at As forsømmelser møtes med personlig ansvar etter aksjeloven § 17-1.

    Frostating lagmannsretts dom

    En fersk dom fra Frostating lagmannsrett, avsagt 11.11.2020, innvarsler at styreansvaret rekker vesentlig lenger enn kun til informasjon om insolvens.

    Oppdretter Norway Royal Salmon hadde her levert råfisk til bearbeiding hos en foredlingsbedrift. Etter avtalen skulle oppdretter beholde eiendomsretten under foredling samt ha lagertilgang. Varene skulle heller ikke overdras før oppdretteren fikk betalt.

    Flere råvareleveranser av ble likevel håndtert som innkjøpt vare og videresolgt på kreditt. Foredlingsbedriften gikk senere konkurs, hvilket pådro oppdretteren et milliontap.

    Konkursen skjedde dog først om lag ett år etter at råvarene ble sendt til foredling. Det var hos foredleren ikke tegn til insolvens verken da avtalen om foredling ble inngått eller da råvarene ble sendt til foredling.

    Daglig leder i foredlingsbedriften hadde dermed ikke brutt varslingsplikten i 2017-dommen.

    Daglig leder ble likevel dømt til å erstatte oppdretterens tap. I premissene dvelte lagmannsretten lite ved varsling og hang i stedet ansvaret på daglig leders generelle «lovpålagte operative ansvar» i selskapet. Han måtte

    «som et minimum forsikre seg om at en ansatt har ansvar for at (…) avtalens intensjon om sikkerhet i varelager ivaretas. Det er ikke dokumentert at A har utvist noen aktivitet i denne sammenheng.

    (…) Lagmannsretten legger i sin vurdering vesentlig vekt på det ulovfestede prinsippet om lojalitet i kontrakt mellom næringsdrivende. I henhold til den lojalitetsplikt A har overfor sin kontraktspart NRS kan han ikke bare lene seg tilbake uten å sørge for å etablere interne rutiner som sikrer en oppfyllelse av avtalen, og ikke minst forsikre seg om at disse blir fulgt. Lagmannsretten mener at NRS ble utsatt for en helt annen risiko enn det som var forutsetningen ved inngåelsen av samproduksjonsavtalen, og at dette må tillegges vesentlig betydning (…). På denne bakgrunn mener lagmannsretten at A, i kraft av å være både styreleder og daglig leder, har opptrådt uaktsomt og at det dermed foreligger et ansvarsgrunnlag.»

    Daglig leder ble etter dette dømt til å erstatte Norway Royal Salmon et tap på nærmere 4,4 millioner kroner.

    Med tillegg av motpartens sakskostnader, kom daglig leders sluttregningen på vel 5 millioner. Det vil si, på toppen av dette igjen kom daglig leders egne sakskostnader.

    Lite tyder på at daglig leder var forsikret. Altså et katastrofalt resultat.

    Noen tanker etter dommen. Lagmannsrettsdommen går langt i å viske ut insolvens som kriterium og skjæringspunkt for ansvar. Dette kan åpne et nytt og langt større område for styreansvaret, idet dommen nærmest pålegger daglig leder og styre et kontinuerlig personlig ansvar overfor selskapets samarbeidspartnere.

    Videre går dommen langt i å definere lojalitetsplikten som et personlig ansvar også for styret og daglig leder i aksjeselskaper.

    Samlet indikerer dette en vesentlig innskjerping av kravet til profesjonell og ansvarlig ledelse av selskaper for deres styremedlemmer og personer i ledende stillinger.

    Ikke rettskraftig

    Lagmannsrettsdommen er foreløpig ikke rettskraftig eller påanket. Kun anslagsvis 10 prosent av ankene til Høyesterett tas imidlertid inn til behandling. I resterende ankesaker blir lagmannsrettsdommen stående.


    Artikkelen er opprinnelig publisert i Estate Nyheter.