Ugyldig ektepakt i arveoppgjør

Ovennevnte har vært scenario ved flere saker jeg har jobbet med den siste tiden. Jeg ser i økende grad saker hvor den avdøde har overført store verdier ved ektepakt til ny ektefelle, og det er så å si ingenting eller lite arv igjen til særkullsbarna til avdøde.

Her er det verdt å merke seg at ektepakten vil kunne være helt eller delvis ugyldig. Eiendelene som er overført den nye ektefellen vil da tilhøre dødsboet, og særkullsbarna vil få sin rettmessige arv!

Fagterminologisk kaller vi problemstillingen: Grensen mellom livs- og dødsdispososisjoner.

Har ikke overføringene som har skjedd i ektepakten hatt noen betydning for avdøde mens han levde, vil de ofte anses som ugyldige.

Vurderingstemaet for om overføringene i ektepakten er gyldige, er om overføringene var ment å ha eller har hatt noen realitet for avdøde mens han levde.

Det er ikke nok å gå til advokat å opprette en ektepakt. Ektepakten kan være riktig inngått, men likevel kan hele eller deler av ektepakten bli ugyldig. Vurderingstemaet retter seg i stor grad mot hvordan ektefellene har levd og forholdt seg til innholdet i ektepakten.

Bakgrunnen for ugyldighet er arvelovens regler om at fordeling av arv skal skje i testament og følge testamentsreglene for å være gyldige, se nærmere arveloven (2019) § 40.

Høyesterett formulerer problemstillingen om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner slik i HR-2017-716-A: «Det viktigste kjennetegnet på dødsdisposisjonen er … at den får realitet etter arvelaterens død, og at dette var arvelaterens mening eller formål: Disposisjonen var ikke ment å ha, og fikk heller ikke, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. For å bli ansett som livsdisposisjon, må disposisjonen ha fått, eller vært ment å få, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid (livsrealitet).»

Det følger av samme dom at vurderingen av om overføringen har hatt / ment å ha hatt livsrealitet for avdøde, beror på en helhetsvurdering.

Det er verdt å merke seg at i rettspraksis er det stilt nokså strenge krav til livsrealitet ved overføringer mellom ektefeller for at overføringen i ektepakten skal være gyldig.

Det mest utbredte eksempelet vi ser er at ektefellens felles bolig er overført og i sin helhet gjort til ny kones særeie. Mange ektefeller tror det er nok at hjemmelen overføres i grunnboken. Dette er imidlertid langt fra avgjørende.

Momenter som tyder på at overføringen av eiendelen i ektepakten er ugyldig

• Er gaven i ektepakten gitt med et klart arvefordelingsformål tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet).
• Har samlivet mellom ektefellene fortsatt som tidligere etter opprettelsen av ektepakten der eiendeler overføres, tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet).
• Er eiendelen, f.eks den felles boligen, finansiert av avdøde etter ektepakten ble inngått, f.eks at han betalte lån og forsikringer, tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet). Tilsvarende hvis boligen fortsatt omtales som ektefellenes felles bolig.
• Er det lite sannsynlig med skilsmisse og kreditorpågang, tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet)
• Er aldersforskjellen mellom ektefellene stor, tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet)
• Er giver vesentlig eldre enn mottaker og / eller er syk, tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet)
• Skjer overdragelsen sent i parforholdet, tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet)
• Skjer overføringen sent etter anskaffelsen, tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet)
• Er ikke gaven fullbyrdet, f eks hjemmelen ikke overført, tyder det på dødsdisposisjon (ugyldighet)

Ektepakten kan være helt eller delvis ugyldig

Virkningen av at en overføring i ektepakten ikke har hatt livsrealitet er at selve overføringen anses for å være ugyldig. Eksempelvis dersom mannen overfører sin del av felles bolig til ny kone, vil overføringen av hans del anses som ugyldig. Særeieklausuleringen som er gjort på hennes del vil som regel bestå.

Men det finnes også eksempler i rettspraksis der retten mener at overføringen av eiendelene og særeieklausuleringen står i så nær sammenheng at hele ektepaktens innhold anses ugyldig.