Lukk
Hva leter du etter?
Lukk
Kontakt oss


    Aktuelt

    Ugyldige testamenter

    Familie

    Hva gjør testamenter ugyldige?

    Et testament kan bli ansett for å være ugyldig og dermed også virkningsløst. Ugyldigheten kan gjelde for testamentet i sin helhet eller den kan begrense seg til enkelte deler av testamentet. Når et testament anses ugyldig og virkningsløst, er dette av stor betydning for arvefordelingen. Det er derfor ikke uten grunn at det årlig er et vesentlig antall tvister for domstolene om testamenters gyldighet.

    Denne artikkelen redegjør for de ulike grunnlagene for at et testament anses ugyldig. Den tar derigjennom også for seg de vanligste situasjonene og fallgruvene. Artikkelen er skrevet for den som vurderer å opprette testament og for den som befinner seg i en testamenttvist hvor gyldigheten er et tema. Artikkelen er skrevet med bakgrunn i den siste arveloven av 2019.

    For vurderinger etter tidligere arvelov, les vår artikkel om ugyldige testamenter etter arveloven av 1972

    1. Grunner til at testamenter blir ugyldige

    Når et testament tilsidesettes som ugyldig er det fordi det er et konkret grunnlag for dette. De ulike grunnlagene for ugyldighet er i hovedsak disse:

    1. Testator er ikke testasjonsfør. Det kan være alderskravet på 18 år ikke er oppfylt eller at vedkommende er i en såpass svekket mental tilstand, for eksempel som følge av demens, at vedkommende ikke er i stand til å opprette et testament. Vedkommende mangler mao. tilstrekkelig vurderingsevne.
    2. Testamentet er blitt til som følge av at testator har blitt utsatt for utilbørlig press eller har blitt villedet av en annen. Det kan her dreie seg om fysisk eller psykisk tvang, svik, utnyttelse av avhengighetsforhold eller lettsinn, eller at testator har vært villedet om faktiske forhold.
    3. Testamentet oppfyller ikke de formkravene som gjelder etter arveloven. Det kan skyldes ren feiltagelse av hva formkravene består av, eller det kan være at det som testator antar er en livsdisposisjon (disposisjon med virkning mens giver lever) i realiteten anses å være en dødsdisposisjon, som først har realitet etter at giver har falt fra. For dødsdisposisjoner gjelder arvelovens krav fullt ut, inkludert arvelovens formkrav med skriftlighet, vitner mv.
    4. Testamentet strider mot barn eller barnebarns rett til arv (pliktdelsarven) eller ektefelle eller samboers rett til minstearv.
    5. Testamentet er i strid med testasjonsretten til arvelater. Det kan enten være fordi testator har fraskrevet seg testasjonsretten ved såkalt arvepakt eller gjensidig testament. Det kan også være testator rår over verdier vedkommende ikke kan bestemme over, for eksempel fordi de tilhører førstavdøde ektefelle eller andre.

    Disse fem grunnene redegjøres for i punktene 2 til 6 nedenfor. Før dette behandles visse fellestemaer som kan være av interesse for den som befinner seg i en testamenttvist og for den som vurderer å opprette et testament.

    1.1. Den som bestrider testamentets gyldighet, må sannsynliggjøre dette og har bevisbyrden

    Dersom arving ønsker å bestride et testaments gyldighet, må vedkommende klargjøre hvilket av grunnlagene over som medfører at testamentet anses ugyldig. De rettslige vurderingstemaene, terskelen for tilsidesettelse og de bevisene som er relevante, vil være ulike ut ifra hvilket grunnlag som gjøres gjeldende.

    Vedkommende må også sannsynliggjøre at testamentet er ugyldig. Det vil si at den som hevder at testamentet er ugyldig har bevisbyrden for dette, slik at eventuell tvilsrisiko går utover vedkommende.

    Enkelte grunnlag for tilsidesettelse er forholdsvis kurante å sannsynliggjøre. Dette vil for eksempel være om arvelovens formkrav er oppfylt. Andre grunnlag har derimot kompliserte bevistemaer og ugyldighetsspørsmålet består av sammensatte vurderinger. Dette er for eksempel tilfellet om det påberopte grunnlaget er at testator var såpass svekket ved demens at vedkommende ikke lenger var testasjonsfør eller om vedkommende har blitt utsatt for utilbørlig påvirkning.

    1.2. Testamentets gyldighet må skriftlig bestrides innen 6 måneder

    Det følger av arveloven § 65 (2) krav om at for at testamentet skal kjennes ugyldig, kreves det at minst én av arvingene skriftlig har varslet tingretten om ugyldighetspåstanden. Varselet skal inneholde en begrunnelse for hvorfor vedkommende mener disposisjonen er ugyldig. Videre må det skriftlige varselet fremsettes innen seks måneder etter testators død og vedkommende fikk kunnskap om hva den anført ugyldige disposisjonen gikk ut på.

    Arveloven stiller ikke strenge krav til begrunnelse utover at varselet inneholder en form for begrunnelse. Videre vil e-post tilfredsstille kravet til skriftlighet. Bestemmelsen betyr likevel at arving relativt fort etter at vedkommende fikk kunnskap om testamentet, må ta stilling til gyldighetsspørsmålet.

    Dersom det er åpnet offentlig skifte kan varselet fremmes for oppnevnt bobestyrer. Hvis ikke, må varselet sendes til retten. Det er ofte hensiktsmessig å innhente juridisk bistand i et slikt stadium av saken.

    1.3. Konsekvensen av ugyldighet bør klargjøres før saksanlegg

    Et annet viktig forhold å være klar over er at implikasjonen av ugyldighet må klargjøres. Det selvsagte utgangspunktet er at testamentet er ugyldig så langt ugyldighetsgrunnen tilsier og at den alternative arvefordelingen som følger av testamentet, ikke lenger kan opprettholdes.

    Spørsmålet er likevel litt mer komplisert enn som så:

    For det første er grunnlaget for ugyldighet bestemmende for langt ugyldigheten strekker seg. Med dette menes at enkelte ugyldighetsgrunner har den følge at testamentet anses ugyldig i sin helhet. Mao. at hele testamentet skal ses bort fra. Dette vil være:

    1. Manglende testasjonsførhet
    2. Dersom formkravene for testament ikke er oppfylt
    3. Dersom det er mangler ved viljeserklæringen (svik, demens, tvang osv.)

    For andre typer ugyldighetsgrunner vil det ofte kunne være tale om delvis ugyldighet. Mao. at den delen som er i strid med ugyldighetsgrunnen bortfaller, mens resterende del ikke berøres. Dette vil som regel være:

    1. Testamentet er i strid med pliktdelsarv eller minstearv
    2. Villedning mv, men som er begrenset til visse av testamentets reguleringer
    3. Testamentet rår over verdier testator ikke er eier av.

    For disse siste ugyldighetsgrunnene, kan det godt være hele testamentet anses ugyldig. Poenget er at dette ikke nødvendigvis er tilfellet, men at dette beror på en nærmere vurdering.

    Den andre implikasjonen er at ugyldighet av et testament kun har den følge at akkurat dette testamentet anses ugyldig. Dette kan fremstå selvsagt, men vi ser ofte at arvinger (og advokater) overser at dette har den følge at tidligere testament legges til grunn, såfremt arvelater har eldre testamenter. Skal tidligere testamenter ikke ha betydning, må også disse bestrides.

    Dette er forhold som bør vurderes før saksanlegg. Vi opplever forholdsvis ofte at dette ikke er tilfellet.

    2. Testamentet er ugyldig fordi testator ikke er testator ikke er testasjonsfør

    Arveloven stiller krav til at testator skal være såkalt testasjonsfør. I praksis betyr det at arveloven stiller:

    1. Alderskrav – vedkommende må som hovedregel være over 18 år.
    2. Vurderingskrav – testator må ha evne til å forstå og vurdere den testamentariske disposisjonen

    2.1. Alderskravet

    Det følger av arveloven § 41 første ledd at den som skal opprette testament må være fylt 18 år. Regelen er likevel ikke helt absolutt. Mindreårige kan opprette et testament, men testamentet må da stadfestes av Statens sivilrettsforvaltning som er delegert stadfestelsesmyndighet for testamenter.

    Stadfestelsen baserer seg på en nærmere vurdering og kan gjennomføres før testator har falt fra.

    Dersom et testament er opprettet før vedkommende er fylt 18 år uten at det den gang ble stadfestet, er ikke testamentet gyldig hvis testator var fylt 18 år da vedkommende døde. Da måtte i så fall vedkommende ha opprettet et nytt testament etter fylte 18 år.

    2.2. Evne til å forstå og vurdere testasjonen

    Det følger av arveloven § 41 annet ledd at en testamentarisk disposisjon er ugyldig hvis testator;

    «… på grunn av sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse på testasjonstidspunktet ikke hadde evne til å forstå eller vurdere disposisjonen»

    Bestemmelsen oppstiller to vilkår:

    1. Testator må ha vært i en tilstand som beskrevet i arveloven § 41 annet ledd.
    2. Denne mentale tilstanden må ha innvirket på testasjonen.
    2.2.1. Krav om svekket mental tilstand

    Arveloven § 41 annet ledd angir hvilke tilstander som kan medføre at et testament er ugyldig. Disse er sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse.

    1. Demens: Demens / senilitet er det grunnlaget som klart hyppigst forekommer i rettssystemet. En bør være oppmerksom på at demens er et medisinsk begrep. Slik sett vil vurderinger fra fastlege og spesialisthelsetjeneste samt journaler veie tungt. Det avgjørende vil være hvor langt i sykdomsforløpet testator var kommet da testamentet ble opprettet. Svekkelsen må dermed ses i sammenheng med innvirkningskravet. Det er seks faser demens (Berger-skalaen) og testator må ha kommet forholdsvis langt i forløpet før det er aktuelt med tilsidesettelse. Videre må det avgrenses mot midlertidige tilstander som delirium såfremt vedkommende ikke led av slike midlertidige vrangforestillinger da testamentet ble opprettet.
    2. Sinnslidelse: Begrepet sinnslidelse er ikke et medisinsk, men et rettslig begrep. Begrepet omfatter flere diagnosegrupper, deriblant ulike psykoser. Demens er for så vidt en organisk betinget sinnslidelse, men er skilt ut som eget grunnlag.
    3. Rus: Rusbegrepet omfatter rus fremkalt ved alkohol, narkotika eller medikamenter. Det avgjørende er hvorvidt vedkommende er i stand til å vurdere testasjonen. Det må være tale om en forholdsvis sterk ruspåvirkning på testasjonstidspunktet før det er aktuelt med tilsidesettelse. Rus kan likevel gjøre testator mottakelig for utilbørlig påvirkning og press, se pkt. 3. under.
    4. Annen psykisk funksjonsnedsettelse: Dette omfatter andre mentale tilstander som psykisk utviklingshemming og former for mental retardasjon. Dette vil være en vedvarende tilstand og spørsmålet blir da gjerne hvor på skalaen vedkommende befinner seg sammenholdt med testamentets kompleksitet og grad av fornuft. De siste forholdene har betydning for innvirkningsvurderingen.
    2.2.2. Innvirkningskravet

    Ugyldighet krever ikke bare en av tilstandene som beskrevet over, men også at testator, på grunn av denne tilstanden, verken hadde evnen til å vurdere eller forstå disposisjonen. Det oppstilles ved dette et selvstendig årsakskrav / innvirkningskrav.

    Hvilken betydning innvirkningskravet har, vurderes med utgangspunkt i hvor alvorlig svekkelsen er. Svekkelsen vil dermed være utgangspunktet for innvirkningsvurderingen. Det er tross alt klart at dess mer svekket testator var, jo mer klart er det at dette må ha innvirket.

    Personer med langtkommende demens eller med alvorlige, mentale svekkelser, kan for eksempel ikke opprette noe testament fordi disse uansett ikke vil forstå meningsinnholdet i tilstrekkelig utstrekning. Det er der det er usikkert om svekkelsen har kommet langt nok, eller der svekkelse ut fra sin art kan variere noe fra dag til dag, at innvirkningskravet har en større betydning.

    I disse mer sammensatte situasjonene vil følgende momenter kunne være relevante:

    1. Testamentets tilblivelsesprosess. Ble testamentet utarbeidet over lengre tidsperiode eller kom det til raskt? Var endelig testament basert på utkast som ble bearbeidet etter innspill fra testator eller dreide det seg om et utkast som testator valgte å undertegne. Testators svekkelse vil kunne tillegges mindre vekt dersom testamentet ble utarbeidet over et lengre tidsrom der testator hadde tid til overveielser.
    2. Graden av involvering og initiativ fra testator. Baserte testamentet seg på testators nedtegnelser eller var det andre som formidlet testators ønsker? Hvem drev prosessen frem og sørget for testamentets utarbeidelse? Dess mer involvert testator selv var, dess mer nærliggende er det å anta at testamentet baserte seg på vedkommendes reelle ønsker og ikke innfall eller annet som også kan være foranlediget av mental svekkelse.
    3. Hvorvidt testasjonen tilsynelatende har et fornuftig innhold. I rettspraksis har man lagt vekt på graden av fornuft i testasjonen. Selv om testator selvfølgelig kan ta ufornuftige valg, vil en tilsynelatende ufornuftig testasjon kunne kaste lys over testators testasjonsevner.
    4. Graden av sammenheng mellom testamentet og tidligere testamenter og testators ytringer om temaet. Samsvarer testamentet med det testator tidligere og over tid har gitt uttrykk for i åndsfrisk tilstand? Eller avviker testamentet fra dette, for eksempel ved at helt andre arvinger utpekes?
    2.2.3. Den samlede vurderingen og om testamentet anses helt eller delvis ugyldig

    Utgangspunktet for vurderingen av om et testament skal tilsidesettes på grunn av mental svekkelse, er som nevnt først en helsemessig vurdering av svekkelsen. Her vil ofte fastlege, hjemmesykepleier og spesialisthelsetjenester være sentrale vitner, og deres vurderinger vil veie tungt. Utarbeidede journaler vil også være sentrale bevis. Det er til slutt relativt vanlig at partene innhenter sakkyndige som avgir vurderinger av helsetilstanden basert på etterfølgende gjennomgang testators journaler og annen relevant dokumentasjon.

    Innvirkningsvilkåret er ofte også av relevans. Gjennomgang av rettspraksis viser imidlertid at denne vurderingen kommer i etterkant og gjerne overlapper vurderingen av helsemessig tilstand.

    Konsekvensen av ugyldighet er som regel at testamentet anses ugyldig i sin helhet. Er testator først ikke testasjonsfør, vil det som klar hovedregel gjelde samtlige av testasjonene, med mindre det er enkelte av testasjonene som har et irrasjonelt / ufornuftig formål. Da kan det unntaksvis være at testamentet bare delvis anses ugyldig.

    3. Ugyldighet på grunn av svik, villedning, utilbørlig påvirkning, tvang og annen utnyttelse av testator

    En testamentarisk disposisjon kan anses ugyldig fordi testasjonen er blitt til som følge av villedning, utnyttelse hvis den er fremkalt ved svik, tvang eller annen utilbørlig påvirkning. Dette følger av arveloven § 45:

    «En testamentarisk disposisjon er ugyldig hvis den er fremkalt ved tvang, svik eller annen utilbørlig påvirkning, for eksempel ved misbruk av testators svakhetstilstand, avhengige stilling eller manglende dømmekraft.»

    Tvang og svik er former som faller inn under begrepet utilbørlig påvirkning. Slik sett er begge disse situasjonsbeskrivelsene overflødige. De er eksplisitt angitt i bestemmelsen av informasjonshensyn.

    3.1. Tvang

    Ugyldighet på grunn av direkte tvang er lite praktisk ettersom testamentet tross alt skal medundertegnes av to uavhengige vitner.  Det kan likevel være at testamentet er fremskaffet ved psykisk tvang, for eksempel i form av trusler, og dette ikke formidles vitnene når testamentet faktisk undertegnes. Det er kun de grovere tilfellene av psykisk eller kompulsiv tvang som anses som tvang etter bestemmelsen. Mildere tilfeller vil falle under begrepet utilbørlig påvirkning.

    Tvang vil nok lede til ugyldighet selv om den er begrunnet i noe som er høyst rimelig og fornuftig. Det er mao. ingen rimelighetskontroll fordi et grunnleggende utgangspunkt er at det er testator som selv vurderer hvordan egne verdier fordeles, uavhengig av hvor fornuftig det enn måtte være.

    3.2. Svik

    I Rt. 2009 s. 1223, premiss 33, fastslo Høyesterett at svik innebærer at «… man ved å fremkalle eller benytte seg av en feiltakelse, narrer testator til å foreta en testasjonsdisposisjon».

    Svikssituasjonen er gjerne der testator er ført fullstendig bak lyset slik at beslutningsgrunnlaget kan sies å ikke stemme med de faktiske omstendighetene. Testator vil gjerne være utsatt for en form for aktiv handling – en forledelse – fra den som har sveket testator.

    Svik skiller seg ved dette fra ugyldighet på grunn av forutsetningssvikt etter arveloven § 59, ved at den uriktige virkelighetsforståelsen er forårsaket av en handling eller unnlatelse av den som har sveket testator. Forutsetningssvikten krever ikke dette, se punkt 3.4 under.

    Sviket – altså handlingen eller unnlatelsen – kan være vanskelig å dokumentere eller sannsynliggjøre. Samtidig skal det mindre til for ugyldighet enn det som antagelig er tilfellet ved forutsetningssvikt eller ved utilbørlig påvirkning, se pkt. 3.3 under.

    Svik skiller seg fra utilbørlig påvirkning ved at testator ved sistnevnte ikke nødvendigvis trenger være forledet inn i en uriktig virkelighetsforståelse. Ved utilbørlig påvirkning dreier det seg om en påvirkning av testator som etter en konkret vurdering anses å være utilbørlig, men som da ikke nødvendigvis leder til uriktig virkelighetsforståelse.

    3.3. Utilbørlig påvirkning

    Utilbørlig påvirkning er en fellesbetegnelse for tilfeller som ikke også kan kategoriseres som tvang eller svik. Det dreier seg om ulike former for påvirkning som samlet sett og etter en konkret vurdering anses å være såpass utilbørlig at testamentet skal tilsidesettes om ugyldig.

    Bestemmelsen angir misbruks av testators svakhetstilstand, avhengige stilling eller manglende dømmekraft som eksempler på utilbørlig påvirkning. Opplistingen er likevel ikke uttømmende. Vurderingen blir konkret og følgende momenter vil kunne være relevante:

    • Testators mottakelighet for utilbørlig påvirkning. Er testator svekket eller er han eller hun i et avhengighetsforhold? De fleste av oss vil ikke være mottakelig for utilbørlig påvirkning slik at det gjerne må være en svekkelse hos testator som gir mulighet for utilbørlig påvirkning.
    • Påvirkningens art, intensitet og omfang. Utilbørlig påvirkning må skilles fra utidig mas og påtrykk. Slike handlinger er ikke i seg selv utilbørlige. Det må derfor vurderes hvilke påtrykk, utnyttelser eller handlinger som ligger til grunn for testasjonen.
    • Testasjonstilblivelsen: Hvor kort eller lang tid tok det til før testamentet kom i stand? Er det i samsvar med testators tidligere overveielser? Det kan for eksempel være at testator har vært utsatt for utilbørlig påvirkning, men at dette ikke hadde innvirkning på testasjonen, for eksempel fordi testator, uavhengig av påtrykket, ønsket noe lignende selv.
    • Testamentets samsvar med tidligere testamenter og testators tidligere uttalelser. Representerer testamentet et avvik kan det av og til antas at det må ha kommet til på annet vis og har testator vært utsatt for press mv. kan dette være et moment i vurderingen av om det dreier seg om utilbørlig påvirkning.
    • Den tilgodesettes tilknytning til testator. Dersom den tilgodesette har kjent testator forholdsvis kort tid og testamentet kommer til etter forslag fra vedkommende, vil det gi en formodning for utilbørlig påvirkning. Dette gjelder spesielt dersom testator er svekket, for eksempel ved demens.

    3.4. Forutsetningssvikt hos testator

    Et testament kan tilsidesettes fordi forholdene som begrunner testasjonen ikke er til stede.

    Reglene om tilsidesettelse / ugyldighet som følge av forutsetningssvikt følger av arveloven § 59:

    Ǥ 59. Forutsetningssvikt

    Hvis testator var uvitende om eller hadde en uriktig oppfatning av forhold som var avgjørende for en testamentarisk disposisjon, eller hvis forhold som var avgjørende for en testamentarisk disposisjon, har endret seg etter at testamentet ble opprettet, skal testamentet gjelde slik som testator ville ha ment med den rette kunnskapen, når dette kan klarlegges. Tolkningsregelen i første punktum gjelder likevel ikke hvis testator senere er blitt kjent med det riktige eller nye forholdet og kunne ha endret eller tilbakekalt testamentet etter § 48.»

    Tilsidesettelse krever at forhold som var avgjørende for testasjonen ikke var til stede eller har endret seg etter at testamentet ble opprettet. I så fall skal testamentet gjelde slik testator har ment dersom testator hadde hatt den rette kunnskapen.

    Bestemmelsen er egentlig ingen ugyldighetsregel, men en tolkningsregel der meningsinnholdet endres til det testator ville ha ment, forutsatt at det sannsynliggjøres forutsetningssvikt.

    Forutsetningssvikten kan skyldes at testator har hatt gale oppfatninger om faktiske forhold som må anses avgjørende. Eksempler kan være at gale oppfatninger om at innsatt arving

    • har mer begrenset med midler enn vedkommende i virkeligheten har,
    • har gjort testator tjenester som rettferdiggjør å bli tilgodesett
    • er i et studieløp eller ellers har tilkjennegitt et spesielt behov for midler som testator ønsker å premiere.

    Det kan også være testator tror vedkommende ikke har arverett, mens vedkommende likevel har rett til arv etter loven.

    Den som hevder forutsetningssvikt, har bevisbyrden for dette. Dette gjelder både om spørsmålet dreier seg om avgjørende uriktige forhold og spørsmålet om hva testator eventuelt ville ha ment, forutsatt at han eller hun hadde den rette kunnskapen.

    4. Testamentet oppfyller ikke formkravene etter arveloven

    Et testament som ikke oppfyller arvelovens formkrav er ugyldig, jf. arveloven § 42 (3) Formkravene som må være oppfylt følger av arveloven § 42 første til fjerde ledd. Bestemmelsen lyder slik:

    «Et testament skal være skriftlig. Testator skal underskrive dokumentet.  To vitner skal bevitne underskriften ved at testator skriver under dokumentet eller vedkjenner seg underskriften mens vitnene sammen eller hver for seg er til stede.  Vitnene skal vite at dokumentet skal være et testament, og de skal skrive under dokumentet mens testator er til stede. 

    Vitnene skal ha fylt 18 år, være habile etter reglene i § 44 og ikke være i en tilstand som nevnt i § 41 annet ledd

    Hvis reglene i først og annet ledd ikke er fulgt, er testamentet ugyldig.»

    Unntaksvis kan testament som ikke oppfyller formkravene opprettholdes ut ifra reglene om nødtestament i arveloven § 46. Dette behandles i artikkelen her.

    4.1. Hovedgrunnene til at formkravene ikke oppfylles:

    Det er i hovedsak to mulige grunner til at formkravene ikke oppfylles:

    1. Testator glemmer eller neglisjerer at samtlige eller enkelte av formkravene må oppfylles. Det kan her dreie seg om rettsvillfarelse eller faktisk villfarelse.
    2. Testator baserer seg på at disposisjonen er en såkalt livsdisposisjon, mens det i etterkant viser seg å være en dødsdisposisjon som da må overholde formkravene for testament for å være gyldig.

    4.2. Formkravene overholdes ikke

    Det er flere grunner til at testator ikke overholder formkravene. Av og til er ikke testator klar over hva som kreves for å opprette et gyldig testament, for eksempel kravene til to vitner som er til stede sammen eller hver for seg når testator undertegner eller vedkjenner seg sin underskrift. Det kan også være et vitne er inhabilt.

    Det kan være testator ikke er klar over at det vedkommende nå beslutter krever et testament. Altså at overføringen i realiteten er en dødsdisposisjon, se pkt. 4.3 under.

    Noen ganger skyldes uteglemmelsen slurv og hvor dette slurvet da får den følgen at testamentet blir ugyldig. Det er også forholdsvis mange ansvarssaker mot advokater i forbindelse med utarbeidelse av testamenter, og enkelte av disse skyldes også at formkravene ikke ble oppfylt. Slikt bør en advokat passe på.

    Ofte oppfordres øvrige arvinger av bostyrer eller retten til å akseptere et formuriktig testament, dersom det utvilsomt ga uttrykk for testators vilje, men det er ikke noe øvrige arvinger er forpliktet til.

    4.3. Disposisjonen viser seg å være en dødsdisposisjon eller en dødsleiegave

    Det hender også forholdsvis ofte at en overføring som er ment å være livsdisposisjon, etter en konkret vurdering anses å være en dødsdisposisjon. Kjennetegnet for en dødsdisposisjon er at den først får realitet etter givers død og at det var dette som var meningen og formålet. Livsdisposisjonen har motsetningsvis realitet for giver mens vedkommende lever.

    Konsekvensen av at en livsdisposisjon anses å være en dødsdisposisjon er som regel at den blir ugyldig.  Årsaken er;

    • at dødsdisposisjonen må følge av et formriktig testament for å være gyldig, jf. arveloven § 40 (1).
    • at dødsdisposisjonen ikke kan være i strid med arvelovens ufravikelige regler om arvefordelingen, for eksempel barns rett til pliktdelsarv eller ektefelles rett til minstearv.

    Den omtvistede disposisjonen gjelder gjerne større verdier som fast eiendom eller næringsvirksomhet. Det kan også være tale om såkalte dødsleiegaver for eksempel i form av pengeoverføringer fra en giver som snart skal dø og som vet det.

    Transaksjonene er videre gjerne enten;

    • mellom ektefeller eller samboere (og da ofte på bekostning av særkullsbarn), eller
    • fra foreldre til barn.

    Hvorvidt en livsdisposisjon anses å være en dødsdisposisjon, må vurderes konkret. Det avgjørende er om disposisjonen verken hadde eller var ment å ha realitet for giveren mens giver levde, jf. Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589. Som regel vil spørsmålet være om den faktisk hadde tilstrekkelig livsrealitet før giver falt ifra. Momenter i vurderingen vil være:

    • Graden av realiteter disposisjonen hadde, og hvilke virkninger det er tale om? Fortsatte for eksempel giver å bruke hytten som ble gitt bort og betale kostnadene, vil det være et moment som taler for at disposisjonen var en dødsdisposisjon.
    • Givers alder. Dess høyere alder, dess mindre realiteter vil disposisjonen formodentlig ha før giver faller ifra. Stor aldersforskjell mellom ektefeller, hvoretter den eldre gir verdier, for eksempel felles bolig, til den yngre, kan også tilsi at det er tale om en dødsdisposisjon.
    • Graden av formell gjennomføring. Dette vil være et moment, men er ikke i seg selv avgjørende, da vurderingen beror på de faktiske realitetene.
    • Givers motiv. Dersom det var et arvefordelingsformål kan det tale i retning av at det er snakk om en dødsdisposisjon.
    • Lengden på tidsrommet mellom overføringen og da giver falt ifra.

    Årlig er det relativt mange saker om livs- og dødsdisposisjoner for domstolene. Dette skyldes at det ikke er faste regler, men at spørsmålet må vurderes konkret. Videre er det en stor forskjell om overføringen anses som en livsdisposisjon eller om den anses som en dødsdisposisjon. Til slutt vil spørsmålet om livsrealitet først være avklart etter at giver har falt ifra.

    5. Testasjonen er i strid med barn eller barnebarns pliktdelsarv eller ektefelle eller samboers minstearv

    Et testament kan også anses ugyldig fordi det er i strid med barn eller barnebarns pliktdelsarv eller ektefelles minstearv.

    5.1. Testamentet er i strid med pliktdelsarven

    Etter arveloven § 50 (1) er to tredjedeler av formuen etter arvelater pliktdelsarv for livsarvingene. Livsarvingene er definert som arvelaters barn eller barnets etterkommere, jf. arveloven § 2.

    Pliktdelsarven vil likevel aldri være større enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp (ca. kr. 1 500 000) for hvert barn. Dette betyr at arvelater ved testament kan begrense pliktdelsarven til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp.

    Til slutt er det slik at livsarvingene har krav på pliktdelsarv fra hver av sine foreldre.

    Et testament kan, ulikt det som gjaldt tidligere, gripe inn i pliktdelsarven såfremt livsarvingen utbetales det beløpet vedkommende har krav på. Det betyr at en testator kan testamentere gjenstander til arving som overstiger arveandelen mot å betale det overskytende til boet. Det betyr at arvelater ved testament må beslutte at en arving for eksempel arver boligen selv om det er boets eneste verdi, såfremt vedkommende betaler til de øvrige livsarvingene det disse har krav på.

    Når et testament er i strid med pliktdelsarven vil det være ugyldig, men det vil ikke uten videre bli ugyldig i sin helhet. Som regel vil den bare bli ugyldig i den utstrekning den er i strid med pliktdelsreglene, men ikke utover det.

    Når et testament er i strid med pliktdelsreglene kan det skyldes at testator har vært uvitende om reglene eller at testator har feilberegnet. Det kan også være formuessituasjonen har endret seg etter at testamentet ble opprettet, slik at testasjon som en gang var kurant nok ikke lenger viser seg å være det.

    5.2. Ektefelle eller samboers minstearv

    Et testament kan bli ugyldig fordi testamentet strider mot ektefelle eller samboers rett til minstearv, eller fordi samboer eller ektefelle ikke har blitt orientert om at arv er begrenset fra lovens hovedregel til minstearv. Det følger nemlig av arveloven § 10 at ektefelles rett til arv bare kan begrenses hvis han eller hun har fått kunnskap om testamentet før arvelaters død.

    Ektefelle har rett til en firedel av arven når det er livsarvinger og denne delen kan begrenses til fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved testament. Dersom testator ikke etterlater seg livsarvinger, er minstearven seks ganger folketrygdens grunnbeløp.

    Videre har samboer rett til fire ganger folketrygdens grunnbeløp dersom vedkommende har eller venter felles barn med avdøde eller har vært samboer i minst de siste fem årene før dødsfallet.

    Den vanligste ugyldighetsgrunnen her er som regel at samboer eller ektefelle ikke er orientert om begrensningen. Utover dette er ugyldighet begrenset til tilfeller der testator har feilberegnet eller ikke er klar over regelsettet. Det kan også være at testator antar disposisjonen er en livsdisposisjon, mens den i realiteten anses å være en dødsdisposisjon.

    Som regel vil testamentet bare bli ugyldig i den utstrekning den er i strid med ektefelle eller samboers minstearv, men dette må likevel vurderes konkret.

    6. Testamentet rår over eiendeler eller verdier testator ikke kan bestemme over

    Et testament kan også bli ugyldig fordi det regulerer eiendeler eller verdier som testator ikke kan beslutte over.

    Det kan være testator har fraskrevet seg retten til å regulere over eiendelen, for eksempel gjennom en såkalt arvepakt. Slike arvepakter kan videre ofte følge av gjensidige testamenter.

    Det kan også være testator ikke eier og dermed kan beslutte over eiendelen eller verdiene. Det kan for eksempel være verdiene utgjør verdier eller eiendeler som tilkommer førstavdøde.

    6.1. Testator har fraskrevet seg testasjonsretten ved arvepakt eller gjensidig testament

    6.1.1. Hva er en arvepakt?

    Det følger av arveloven § 49 at testator kan binde seg til ikke å opprette, endre eller tilbakekalle et testament. Oppretter testator først en arvepakt, vil vedkommende ikke lenger kunne opprette testament i strid med denne.

    Arvepakt benyttes ikke spesielt ofte, men det kan likevel være praktisk i visse situasjoner:

    1. Mellom ektefeller som ikke har de samme arvingene: Arvepakt kan være aktuelt der ektefellene ønsker å sikre hverandre, men hvor ektefellene etter at lengstlevende har falt fra ønsker å tilgodese forskjellige arvinger, for eksempel særkullsbarn. I slike situasjoner vil arvepakt gi den som faller fra først en viss sikkerhet om at lengstlevende ikke endrer et gjensidig testament i etterkant.
    2. Generasjonsskifter: Dersom en av arvingene steg for steg skal overta familiebedriften, vil en arvepakt kunne gi vedkommende sikkerhet i at han eller hun vil overta bedriften på sikt og dermed visshet om at tid og innsats ikke vil være bortkastet. Det kan derfor være aktuelt i generasjonsskifter. Les mer om dette her.
    6.1.2. Hvordan opprettes en arvepakt?

    Arvepakten må oppfylle formkravene for testament for å være gyldig. I tillegg må den inneholde en erklæring der testator forplikter seg til å ikke opprette, endre eller tilbakekalle et testament.

    Høyesterett har i HR-2018-2424-A kommet til at arvepakten kan innfortolkes og ikke nødvendigvis trenger å fremkomme eksplisitt av testamentet. I tolkningen kan man også legge vekt på omstendighetene rundt opprettelsen. I den aktuelle dommen hadde lengstlevende ektefelle overtatt boet i uskifte etter samtykke fra førstavdødes særkullsbarn. Det ble innfortolket at lengstlevende i ettertid ikke kunne endre det som stod i et tidligere fellestestamente vedkommende hadde opprettet sammen med førstavdøde.

    6.1.3. Hva omfattes av arvepakten?

    Arvepakten kan gjelde hele testamentet eller det kan begrense seg til visse bestemmelser i testamentet.

    Bindingen kan også avtales å inntre etter at visse begivenheter har inntruffet. Et praktisk eksempel på dette er at lengstlevende som del av et gjensidig testament forplikter seg ved arvepakt etter å ha mottatt arv fra den ektefellen som har falt fra først.

    6.2. Testator kan ikke rå over eiendelene eller verdiene

    Et testament kan til slutt bli ugyldig i den utstrekning det fordeler eiendeler eller verdier lengstlevende ikke kan rå over.

    Det kan være testator reelt sett ikke er eier av en eiendom som omfattes av testamentet eller det kan være at verdiene som testamentet regulerer overstiger det testator kan beslutte over, for eksempel fordi vedkommende sitter i uskifte og halvparten tilhører den som falt fra først.

    Retten må videre ta stilling til det underliggende spørsmålet om testator er eier og kan rå over verdiene eller eiendelene. Dersom dette spørsmålet besvares benektende, vil ugyldighet oppstå som konsekvens av dette. Det typiske eksemplet kan være at testator reelt sett ikke eier en eiendom, for eksempel fordi den allerede er gitt bort. Et annet eksempel er at lengstlevende rår over mer enn det vedkommende kan rå over, fordi en verdimessig halvpart av uskifteboet tilhører førstavdøde, jf. arveloven § 29.

    I disse sakene vil det som regel være tale om delvis ugyldighet fordi ugyldighetsgrunnen begrenser seg til eiendeler eller verdier testator ikke kan beslutte over. Det kan likevel tenkes at testamentets øvrige bestemmelser har såpass nær sammenheng med den ugyldige bestemmelsen at også disse bortfaller. Dette må vurderes konkret.

    7. Praktiske råd til testamentopprettelsen

    1. Innhent juridiske råd: Sørg for å innhente juridisk bistand dersom du ønsker å opprette et testament. Det kan tenkes at det ikke er nødvendig, men dette begrenser seg i så fall til helt enkle testamenter der konsekvensen av ugyldighet ikke er vesentlig.
    2. Ved mulig mental svekkelse – vurder å innhent en legeerklæring: Dersom det er tvil om testator er mentalt svekket, vil en legeerklæring kunne veie tungt i den helsemessige vurderingen. Det bør være egen fastlege, spesialisthelsetjeneste eller en som har forutsetning for å vurdere kognitiv tilstand.
    3. Arvinger kan samtykke til testamentet og dette samtykket kan binde arvingene: Arvinger kan etter omstendighetene samtykke til testament som ellers ikke ville være gyldig. Det kan være praktisk å innhente samtykke fra arvinger for eksempel dersom pliktdelsarven krenkes. Samtykket bør fremkomme av testamentet eller av en erklæring. Det bør innhentes juridisk råd for dette.
    4. Testamentet kan deponeres: Et testament kan deponeres. Konsekvensen er at det vil søkes opp og finnes frem av domstolen når testator faller fra. Det betyr at testator unngår risiko for at testamentet kommer bort. Videre trenger testator da ikke gi beskjed til arvingene. Merk likevel plikt til å informere ektefelle i punkt 5.2. over.

    Se også vår generelle artikkel om testamentopprettelse her.

    8. Praktiske råd til deg som befinner deg i en testamenttvist

    1. Bruk tid på å vurdere det rettslige kravet: Muligheten for å nå frem varierer ut ifra hvilket krav som fremsettes og hvilke bevis og hvilket påstandsgrunnlag (argumenter) som påberopes som grunnlag for kravet. Det hender ofte at den som fremmer et krav har ulike valg og det bør derfor brukes tid på å vurdere hvilket som har størst mulighet for å nå frem og den potensielle oppsiden og nedsiden ved kravet.
    2. Pass på fristene! Det er frister for å bestride et testament. Pass på at disse fristene overholdes. Etter dette kan muligheten for å bestride testamentet være tapt.
    3. Vurder konsekvensen av ugyldighet: Vil hele testamentet settes til side eller bare deler av testamentet? Foreligger det tidligere testamenter som i så fall gjelder? Hvilken arv vil den som bestrider ha etter loven? Dette er spørsmål som den som vurderer å bestride et testament må ta stilling til.
    4. Kan flere gå sammen i saken? En rettssak er dyr. Videre vil utfallet av rettssaken ikke bare påvirke de involverte i søksmålet, men samtlige arvinger i boet. Vurder dermed om flere bør gå sammen, enten for å bestride et testament eller for å forfekte dets gyldighet.
    5. Ikke innhent juridiske råd for sent: Den som befinner seg i en testamenttvist, vil etter hvert måtte innhente juridisk bistand. Vår erfaring er imidlertid at dette kan skje sent. Da kan frister være utløpt og «valg» av hvilke krav som skal fremmes være tatt, selv om andre krav kunne være mer prosedable og dermed vært lettere å nå frem med.

    Har du behov for rådgivning, kontakt oss gjerne per chat, e-post, telefon eller via vårt kontaktskjema.

     


    Se bio

    Svein Steinfeld Jervell
    Partner | Advokat

    Ta kontakt her